vårbelger

Tidligere hadde betegnelsen vårbelger vært brukt om en flokk som i 1190 reiste seg mot kong Sverre under en angivelig sønn av Magnus Erlingsson.

6. november 1239 tok hertug Skule Bårdsson kongsnavn på Øretinget, men forberedelsene til dette hadde startet flere måneder i forveien. Forut for beslutningen om å gå til et slikt skritt hadde Skule ofte samtaler med sine nærmeste rådgivere, og det var først etter at han hadde sikret seg verdslig og geistlig tilslutning at han lot stevne Øretinget for også å sikre seg den tradisjonelle konungstekja. På tinget redegjorde pretendenten for sin juridiske og moralske rett til kongsnavnet, sikret seg folkets akklamasjon, og mottok kirkens sanksjon. Det var nå to konger i Norge.

Mens inn- og utfartsveier ble holdt under oppsyn, samlet kong Skule sine sju lendmenn samt rådgivere for å legge strategien videre. Det ble åpenbart lagt stor vekt på å utnytte den strategiske fordelen overraskelsesmomentet ga. Fra Nidaros sendte Skule sveiter mot nord, sør og øst. Underveis fordelte de seg i mindre grupper for på den måten å favne over et så stort område som mulig. Dette var ikke militære styrker som hadde som oppdrag å gjennomføre regulære slag. Planen hadde i første omgang to formål: Det ene var å «drepe alle de kongsmenn de kunne få tak i, hvor de enn måtte være» (Håkon Håkonssons saga, kapittel 201). Dette var målrettete angrep, ingen terror mot hele landskap eller befolkningen generelt. Det andre formålet med disse aksjonene hadde å gjøre med forsyninger.

Fra kong Håkon og hans menns eiendommer tok vårbelgene løsøre, penger og dyr. Gevinsten ved denne strategien er åpenbar. Ikke bare svekket de birkebeinerne ved å fjerne deres ledende menn i lokalsamfunnene nord for Stad, de konfiskerte også deres ressurser, noe som samtidig ga den nye kongen evne til lønn, gaver og lignende til egne menn og i arbeidet for å tilknytte seg nye allierte i Norge og utlandet. Den tidligere jarlen og hertugen Skule var naturligvis klar over at det var umulig å herske ved militær makt alene. Suksess i krigen var avhengig av at Skules egne folk opprettholdt sin støtte, og at ledende stormenn og representanter for det lokale aristokratiet rundt i landet sluttet rekkene bak hans merke. Skule viste med den valgte strategien at han var klar over disse pragmatiske politiske realitetene.

Det profesjonelle elementet var et gjennomgående trekk ved Skules militære operasjoner. Dette var situasjonen i 1220-årene mot ribbungene, i det anspente forholdet til Håkon i 1235–1236 og igjen i krigen 1239–1240. Denne konsekvensen i valg av militær styrke er neppe tilfeldig, men speiler et bevisst valg fra Skules side. Med egen hird, samt stormenns og sysselmenns huskarfølger, disponerte han allerede i fredstid et ikke ubetydelig antall hærmenn. Vi kan også regne det som overveiende sannsynlig at det i månedene som ledet opp mot opprøret ble foretatt ytterligere rekruttering. Evnen til å betale og subsidiere sine menn var blitt klart styrket som følge av de vellykkede militære aksjonene som ble iverksatt umiddelbart etter Øretinget. Håkonssaga tallfester Skules styrke julen 1239 til i underkant av 1500 mann. I norsk målestokk var dette en ikke ubetydelig størrelse. De troppene Skule nå hadde til disposisjon, representerte med sitt utstyr, sin trening og sin disiplin en i samtiden stor militær slagkraft.

Etterretning var et viktig element også i middelalderen, og kong Håkon hadde informanter over hele landet. Bare ni dager etter at Skule fikk kongsnavn, var dette kjent også for Håkon, og på et møte dagen etter ble det besluttet å skjære hærpil. Denne ble sendt både nordover og sørover, og allmenningen ble stevnet til Bergen. I tillegg ga kongen beskjed om at flere lendmenn skulle møte med sine sveiter, samtidig som han beordret tilsvarende mobilisering på Østlandet. Håkons strategi var vinteren 1239–1240 i hovedsak den samme som han hadde ført mot ribbungene nesten 20 år tidligere. Planen var å benytte masseelementet til å beseire Skules felthær i et avgjørende slag. Men det tok tid å samle hæren, blant annet fordi leidangsfolkene som var blitt innkalt, måtte få tid til å møte opp med det utstyret og den provianten de var pliktig å stille med. Først i begynnelsen av februar 1240, nesten tre måneder etter at Skule Bårdsson tok kongsnavn, iverksatte kong Håkon felttoget mot sin opprørske svigerfar.

Vårbelgenes kontroll med alle innfartsveier på sjø og land innebar tilnærmet full oversikt over birkebeinernes forflytninger, i hvert fall når det var tale om større troppebevegelser nord for Stad. Det at Skules avmarsj fra Nidaros skjedde samtidig med svigersønnens nær forestående ankomst til byen, var derfor ikke tilfeldig. Han utsatte bevisst egen avreise til Håkon var kommet langt mot nord og tilsvarende langt fra Østlandet. Konsekvensen var at den nye kongen unngikk å konfrontere Håkons samlede krigsmakt og i stedet kunne oppsøke birkebeinernes militære styrker fordelt på flere landsdeler. Dette utgjorde etter all sannsynlighet et sentralt element i Skules strategi for å vinne landet.

For første gang siden kong Skule i november 1239 sendte hæren fra seg i tre forskjellige retninger, var den i løpet av februar 1240 samlet på Hamar. Kontrasten mellom vårbelgenes framferd før og etter denne samlingen er åpenbar, og medførte en klar endring i krigføringen. Skules primære mål var ikke lenger å ta ut kongsmenn eller plyndre deres og Håkons eiendommer, slik tilfellet var i krigens innledende fase. Nå var det større konfrontasjoner som sto for tur, og derfor var det viktig å holde hæren samlet. Vårbelgenes konge kunne fortsatt ha unngått å møte birkebeinerne dersom han ønsket det. Men Skules strategi gikk nå ut på å beseire birkebeinernes felthær, og han la ikke opp til noen form for utmattelseskrig eller vektlegging av beleiringer og kontroll over byer. Skule Bårdsson søkte en taktisk seier som kunne overføres på det strategiske nivå, og det skulle skje før Håkon med hæren fra Vestlandet kunne bistå sine støttespillere på Østlandet.

Det hørte til sjeldenhetene at et slag ble utkjempet uten at begge parter ønsket et slikt møte, noe krigen mellom ribbunger og birkebeinere er et godt eksempel på. Heldigvis for Skule var birkebeinerkongedømmets ledende menn på Østlandet også klar for et avgjørende slag mot fienden. Håkons menn hadde gjennom vintermånedene trukket seg ut av de sentrale delene av Opplanda og kraft samlet i Viken, men nå marsjerte de vårbelgene i møte med en hærstyrke på omkring 3000 mann. Øverstkommanderende var ribbungenes tidligere konge Knut Håkonsson, som var blitt utnevnt til jarl etter at Skule tok kongsnavn på Øretinget.

Skule Bårdsson kan karakteriseres som strategisk offensiv, men taktisk defensiv. Han oppsøkte fienden, men var svært bevisst på å manøvrere sine tropper slik at det var birkebeinerne som måtte angripe vårbelgene. Ved Leirneset var imidlertid deres defensive posisjon for sterk til at Knut Håkonsson jarl blåste til angrep. Etter tre dagers stillingskrig forflyttet derfor Skule i nattemørket hæren til gården Låke i Nannestad. Birkebeinerne fulgte etter da det var blitt lyst, og vel framme påtok birkebeinerjarlen seg det taktiske initiativet og avanserte mot vårbelgene. Man kan spørre seg hvorfor. Først måtte de forsere dalen nedenfor gården før de kunne starte på stigningen opp mot vårbelgenes fylking på brekka, og vi leser at det «var tungvint for birkebeinene å angripe, for det var dyp snø og vondt å komme fram» (Håkon Håkonssons saga, kapittel 218). Avstanden måtte bli tilbakelagt på kortest mulig tid, og det forenklet ikke situasjonen at birkebeinerne foruten å rykke fram i dyp snø måtte verge seg mot piler og andre typer kastevåpen som regnet nedover dem fra fiendens stillinger. Det gikk som det måtte gå. Slaget ved Låke 9. mars 1240 endte med total seier for vårbelgene.

Etter birkebeinernes nederlag lå veien sørover åpen, og Skule Bårdsson dro til Oslo og fikk kongsnavn også der. De påfølgende militære aksjonene ble iverksatt mot Håkons menn på østsiden av Folden. Disse var sentrert rundt borgen på Valdisholmen i Glomma, et av birkebeinernes få faste støttepunkter. Skule ledet hæren til lands samtidig som han sendte skip for å blokkere munningen til Glomma. Birkebeinerne sendte en unnsetningsstyrke fra Tønsberg, men denne ble stanset ved Borg, og Valdisholmen falt kort tid etter i vårbelgenes hender. Kong Skule gikk fra seier til seier.

Etter å ha fått beskjed om nederlaget i slaget ved Låke forlot birkebeinerne Nidaros. Stemningen innad i hæren kan ikke ha vært god. Kong Håkon skal selv ha påpekt overfor sine rådgivere at han ikke tok sjansen på å gi hjemlov til den militære styrken han nå hadde hos seg, da han ikke stolte på at de ville møte opp dersom de senere på året ble kalt inn på ny. Håkon innrømmet også at han ventet ytterligere frafall i rekkene dersom han ikke raskt klarte å snu nederlagene som hadde forfulgt birkebeinerne siden Skule tok kongsnavn i november året før. At dette resonnementet stemte, ble bekreftet av det stadig økende antallet birkebeinere som nå sluttet opp om Skule, og av opplysningene om at folket i Viken begynte å bli svært tvilrådige i sitt forhold til kong Håkon. Det faktum at han måtte sette straff for landssvik som vilkår for dem som ikke fulgte hæren sørover mot vårbelgene, er et tydelig bevis for at kongen ikke helt klarte å overbevise sine nærmeste støttespillere eller hæren for øvrig om at seieren fulgte hans fane. På den annen side klarte Håkon Håkonsson å tvinge sin vilje igjennom, og det at hæren denne gangen i motsetning til i krigen med ribbungene forble mer eller mindre intakt gjennom felttoget, vitner om at han hadde mer autoritet overfor sine tropper nå enn hva tilfellet var i 1220-årene.

Kong Håkon søkte mot Østlandet så raskt han kunne. 13. april la skipene ut til Florvåg. Kvelden 20. april la flåten til ved Nesodden. Det hadde nå gått sju dager siden Håkon satte ut fra Bergen, 17 siden hæren satte kursen sørover fra Nidaros. Birkebeinerkongedømmets militærmakt fra Vestlandet og det som gjensto på Østlandet, lå nå samlet utenfor Oslo. Gjennom hurtighet, kraftsamling og bruk av overraskelsesmomentet håpet kong Håkon å beseire vårbelgene i byen.

Slagplanen gikk ut på at hæren skulle bli delt i tre. Sysselmennene som hadde tilknytning nord for Stad, skulle ro vest for Hovedøya og legge til nord for Gyljandi (Pipervika). Derifra skulle de avansere østover mot Frysjabru ved Nedre Foss (nå Grünerløkka) og angripe vårbelger i området og avskjære fiendens retrettmuligheter i den retningen. Knut jarl skulle med restene av birkebeinerhæren fra Østlandet gjennomføre landgang ved bryggene. Hovedstyrken, som besto av kongshirden og leidangsfolk fra Vestlandet, skulle Håkon selv lede. De skulle gå opp ved Ekeberg sør for Trælaborg (sannsynligvis på Grønlia ved Ekeberg) og komme inn i byen sørfra over Geitabru (over Alna i den nåværende Gamlebyen). Mens Knut jarl og hans folk i den innledende fasen forhåpentligvis tok mesteparten av oppmerksomheten med sitt utgangspunkt fra bryggene, var hovedangrepet ment å skulle bli satt inn i vårbelgenes rygg og flanke.

Tidlig om morgenen 21. april 1240 ble vårbelgene vekket av at stormklokken lød i Oslo. Som ved Låke inntok Skule også her en taktisk defensiv posisjon. Forut for slaget ser vi at han sendte avdelinger for å sikre flankene mens hovedstyrken ble konsentrert i og omkring Hallvardskirkegården. Under slaget ble det gjennomført en vellykket taktisk retrett, og vi finner bruk av egne avdelinger med bueskyttere og steinkastere. Deres taktiske rolle ved kirkegården blir understreket ved flere anledninger, og tilsvarende disposisjon med «artilleri» og fylking finner vi også i Vestre strete (vestre gate, en av middelalder-Oslos hovedgater). «I det stretet der hertugen [Skule] hadde plassert Olav fra Vigtil, kom de birkebeinene imot ham som var gått opp fra skipene, og det ble en hard strid der. Mange vårbelger var i biskopens kastell, og de kastet svære stein ned på birkebeinene. Det var livsfarlig å gå mot dem som var i stretet og på samme tid verge seg mot dem som var i kastellet. Derfor ble kampen hard.» (Håkon Håkonssons saga, kapittel 233). Vi finner også eksempler på bruk av mindre taktiske enheter som var lettere å manøvrere enn fylkingen.

Fellestrekk i slagoppstillingene ved Låke og i Oslo, og sagaens utsagn om at det var Skule selv som ga ordrene om disposisjonen av de enkelte hæravdelingene, må bety at vårbelgenes plassering og formasjoner var et resultat av hærføreren Skule Bårdssons taktiske vurderinger. Men denne gangen gikk det galt.

Til forskjell fra tidligere innlot Skule seg i Oslo ikke bare på å utkjempe et slag på birkebeinernes premisser, men det ble også gjort uten egentlige forberedelser til en større konfrontasjon der og da. Dette ble ikke mindre katastrofalt, da vårbelgene grunnet mangelfullt rekognoserings- og etterretningsarbeid forventet å møte de allerede én gang beseirede østlandske lendmennene ledet av Knut jarl, men i stedet sto overfor birkebeinernes samlede militærmakt. Skules til sammenligning lille hær konfronterte således helt uforberedt kong Håkon og hans hird, nesten alle hans lendmenn og sveithøvdinger med krigerfølge samt leidangsutbudet fra Vestlandet. Disse var i motsetning til vårbelgene også forberedt til et møte på slagmarken.

Måten vårbelgene kjempet på i Oslo, vitner om ikke bare god disiplin, men også høy kampmoral. Det var med slike menn Skule Bårdsson ville vinne sitt kongerike – med kvalitet, ikke kvantitet. Men noen ganger blir overmakten for stor, og det var det som skjedde i Oslo. Vårbelgene ble omringet og nedkjempet. Til sammen representerte tapene ikke bare en stor andel av Skules samlede militærmakt – de utgjorde også et ikke ubetydelig antall viktige støttespillere i de lokale nettverkene han hadde bygd sin politiske og militære kapital på. Det faktum at Skule Bårdsson var de profesjonelle krigernes mann, gjorde bare situasjonen verre. Et nederlag av et slikt omfang som fant sted i Oslo fikk større konsekvenser enn det ville gjort for en hærfører som baserte seg på masseelementet. Utrente leidangsfolk kunne man erstatte forholdsvis raskt, i motsetning til en profesjonell hær.

Skule Bårdsson hadde fra han tok kongsnavn på Øretinget 6. november 1239 og like til morgenen 21. april 1240, maktet å holde et kontinuerlig press mot birkebeinerkongedømmet, slik at Håkon og hans støttespillere hele tiden var tvunget til å være reaktive. Etter slaget i Oslo endret dette seg. Nederlaget gjorde det vanskelig for Skule å opprettholde offensiven han var avhengig av for å framtvinge en stemningsbølge som ville resultere i en politisk kollaps for birkebeinerkongen. I stedet ble det vårbelgkongen som opplevde en slik kollaps. Utfallet og følgene av dette slaget kan stå som eksempel på at ett enkelt slag kan velte mye av det som var blitt bygd opp over måneder og år. Slaget i Oslo avgjorde krigen mellom Håkon og Skule, et av de få virkelig «avgjørende slag» i Norge.

Etter nederlaget i Oslo tok Skule landeveien tilbake til Nidaros. Birkebeinerne fulgte etter langs kysten med 15 skip. Etter et mislykket forsøk på å samle folkene sine til motstand da birkebeinerne gikk inn i byen, søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster. På tross av erkebiskopens protester satte birkebeinerne fyr på klosteret. Kong Skule Bårdsson og hans menn ble hogd ned da de søkte ut av det brennende bygget. Håkon Håkonsson var alene konge i Norge, og regjerte uten intern opposisjon til sin død i 1263.