Ullvotter
Grønne strikkede ullvotter med broderi, fra Lom i Gudbrandsdalen.
Av .
Grytevott
Grytevotter beskytter mot varme.
Grytevott
Av /Shutterstock.
Polvotter
Polvotter med logo og piktogrammer fra Lillehammer-OL 1994. Sydd av Helly Hansen, Moss.
Av .

Vott er et håndplagg med et eget rom til tommelfingeren og felles rom til de andre fire fingrene. Votter brukes primært for å holde hendene varme i kaldt vær. Det finnes strikkede votter, ofte i ullgarn, og votter i skinn eller tekstiler. I tillegg finnes det votter som beskytter mot varme, blant annet grytevotter.

Votter har antageligvis blitt brukt i flere tusen år, men det finnes få bevarte eksempler. Blant de eldste funnene er et latvisk vottepar tidfestet til rundt år 1000. Det er også funnet tekstiler som er antatt å være votter i middelalderfunn i Dorestad, Nederland. Votter ble mer utbredt da strikkingen ble vanlig på 1600-tallet, fordi teknikken er mindre tidkrevende enn nålebinding, som fram til da var den vanligste masketeknikken.

Historie

I Norge ble votter laget i nålebinding og strikking eller sydd av stoff og skinn. Bruksvottene var enkle i utformingen, mens stasvottene ofte var fint utsmykket. Broderte votter kunne blant annet brukes som gave fra brud til brudgom. Det hendte også at bruden ga votter til alle de mannlige bryllupsgjestene, for å vise hvilket godt koneemne hun var. Imidlertid hendte det at disse vottene ble strikket på dugnad av de kvinnelige gjestene.

Flere områder har typiske håndplagg, deriblant Gudbrandsdalen, som har høgkrågåvotter, altså votter med høy mansjett. Men den mest kjente votten i norsk strikkehistorie er selbuvotten, som revolusjonerte norsk mønsterstrikking og bidro til å gjøre strikking til en viktig biinntekt for utallige kvinner.

Selbuvotten

Selbuvott.
Selbuvott, håndstrikket i svart og hvitt ullgarn.
Av .

Marit Emstad (1841–1929) regnes som selbustrikkingens mor. Hun var den første som leverte votter med selburoser til Husfliden i Trondheim, og med det la hun grunnlaget for en blomstrende industri. Åttebladsrosa er ikke særnorsk, men innen mønsterstrikk regnes den som et norsk motiv.

Selbu Husflidscentral ble etablert i 1934 og bestod av hjemmeprodusenter som leverte ulike strikkevarer til videresalg. Etter noen få år ble det produsert mer enn 90 000 vottepar, hvorav to tredjedeler var eksport. Tradisjonen med hjemmeproduksjon har holdt seg, og også i dag kan man få kjøpt hjemmestrikkede selbuvotter.

Carolinevotten

Caroline Halvorsen var lærer ved Statens kvindelige industriskole fra 1876 til 1923 og utgav flere lærebøker i håndarbeid. Ett av hennes pedagogiske prinsipper var at elevene skulle lage gjenstander de hadde glede av, og Carolinevotten er et godt eksempel på dette. Caroline Halvorsens strikkebok utkom i 1901, og votten, som strikkes i rett og vrangt, var pensum ved flere norske skoler til opp på femtitallet. Antagelig er votten opprinnelig svensk , men i Norge forbindes den med henne.

Tovavotter

Tovavotter kalles også Lovikkavotter og sjøvotter. Dette er løststrikkede votter som enten toves før bruk eller i bruk, og de har vært til gled for mange generasjoner. Tovavotter holder godt på varmen, og når de er ferdig tova, holder de vind og vann ute. Fiskerne hadde slike votter på Lofotfiske, og mange strikket også sine egne. Disse sjøvottene kunne ha to tomler slik at de kunne snus ved slitasje eller hull.

Sydde votter

Vindvotter i bomull eller syntetisk stoff brukes ofte utenpå andre votter som ekstra beskyttelse mot vær og vind. Slike votter er store, går gjerne t stykke opp på underarmen og strammes rundt håndleddet. Syntetiske polvotter med teddyfor ble lansert på sekstitallet og gjorde tilværelsen lettere for både småbarn og foreldre.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg