vin (stedsnavn)

Ordet vin var utdødd allerede i klassisk norrøn tid, men det tilsvarer det gotiske winja og gammelhøytysk winne, begge med betydningen ʻbeitemark, gressgangʼ. Enkelte forskere har satt ordet i forbindelse med det norrøne verbet vinna, ‘arbeide’, og det norske substantivet vinne, ‘(jord)arbeid, onn’. Ordet – og navnene – knyttes til jordbruk, særlig husdyrhold.

Vin forekommer usammensatt både i entall (Ven) og i flertall (Vinje, fra norrønt Vinjar).

De aller fleste vin-navnene er likevel sammensatte, og ordet står da som etterledd. Dette kan i mange tilfeller være nedslitt til en vokal, oftest -e eller -i, Høvre (Hafrvin, ‘bukkenga’), Grini (Granvin),men også -a, Nesta (Neztvin, ‘nedstenga’). Mange navn ender på -n: Disen, Heggen, Klekken, Økern, Østern, men ofte gjelder dette bare skrivemåten. Både Tøyen, Skøyen og det utbredte Løken blir, eller har vært, uttalt uten -n: Tøe, Skøe, Løkje. I navn som Bryn (Brúvin), Røn (Róvin) er -n alltid bevart.

I noen tilfeller kan man skille mellom et eldre lag uten -n (Sandve) og et yngre med -n (Sandven). Et viktig alderskriterium er også i- omlyden. Det vil si at i-en i vin har påvirket vokalen i stavelsen foran, som i Bryn av Brú-vin, Greni av Gran-vin og Dæli av Dal-vin.

Yngre er navn med w -omlyd, som Dølve (også av Dal-vin). I enkelte tilfeller kan det nå være vanskelig å skille vin-navn fra sammensetninger med -heim, for eksempel Nerdrum, der skriftformer fra middelalderen viser at navnet er sammensatt av gudenavnet Njǫrðr og vin.

Med svært få unntak (Bergen av Bjǫrgvin) uttales vin-navn med tostavings tonelag (som bakken, hoppe).

Etterleddet vin er ofte sammensatt med ord for trær: Heggen, Lindern, Grini (av gran) og Økern (av eik). Adverb og adjektiv er vanlige forledd, for eksempel i Breien, Oppi, Østeren, Bretten (av bratt). Mange vitner om hedensk kult, som Disen, Frøyse, Gui, Hovin, Nerdrum, Ullern. Vanlige personnavn er ikke forledd i vin-navn.

Sammensetningen norrønt Skǫð(v)in ligger til grunn for mer enn 30 norske navn og har gitt former som Skøyen, Skui, Skåe og flere. Navnet er omdiskutert, og enkelte har ment at forleddet skulle være det mytologiske Skaði, kona til Njǫrðr. Etter en nylig framsatt teori er forleddet substantivet skade i en eldre betydning ‘kamp, strid’ eller ‘kriger, motstander’. Sammensetningen kan da forstås som ‘sted der man har drevet med stridsøvelser’. Navnet blir dermed et motstykke til Løken (av Leikvin, ‘lekeplassen’).

Vin-navnene opptrer flere steder i stort antall, for eksempel i bygdene innerst i Oslofjorden, på Voss og i Trøndelag. De finnes også i Sverige, med om lag 140 forekomster, særlig i vest. I Danmark er det et par mulige vin-navn i det nordlige Jylland. Island har ingen, men navneleddet er kjent i teignavn fra Orknøyene og Shetland. På Orknøyene foreligger det muligens også i to bostedsnavn.

I Skandinavia er det ikke påvist teignavn på -vin; alle navn av denne typen er knyttet til bosetning, til dels store og sentrale gårder.

Mange av vin-navnene kan dateres på språklig grunnlag, først og fremst omlydsforholdene, og om lag 40 % av de norske navnene har med stor sannsynlighet oppstått i løpet av de første hundreårene av vår tidsregning. Til støtte for denne tidlige dateringen er saklige forhold som sentral beliggenhet, høy andel kirkesteder, gårdenes gjennomgående høye matrikkelskyld og de mange forleddene med sakralt innhold.

At det ikke finnes vin-navn på Island, har vært tatt som argument for at navnene i det store og hele er eldre enn fra vikingtida.

• Sandnes, Jørn og Ola Stemshaug: Norsk stadnamnleksikon. 4. utg. 1997. Oslo
• Rygh, Oluf 1898: Norske Gaardnavne. Forord og Indledning. Kristiania.