vikske mål, betegnelse for dialektene i Østfold, Vestfold og det sørøstlige Telemark (Grenland). Talemålet i dette området er den sørligste gren av østlandsk. Noen forskere (H. Ross, A. Larsen) regner til vikværsk også nedre Buskerud med Ringerike, dessuten Romerike og Oslo. I dette området minner noen trekk om opplandsmål, andre om vikværsk. I en videre mening kan man ta med i vikværsk også det som ellers kalles ytre vikværsk, dvs. dialekter som ikke hører til østlandsk. I vest gjelder det Bamble og kystbygdene i Agder, i øst e-målsområdet i Sør-Østfold og Nord-Bohuslän.
Vikværsk har de typiske østnorske trekkene jamvekt (se jamvektsloven) og tykk l. Det som særlig skiller vikværsk fra målene lenger nord i de sentrale deler av Østlandet, er at gammel a er bevart (som en lys æ-aktig lyd: ä el. a˙) foran konsonant, f.eks. i former som presens kastär, flertall ballär – balläne (el. balla˙ne). Presens av sterke verb har former som kåmmer, graver, såver (ikke kjæm(er), græv(er), søv(er) som lenger nord). På østsiden av fjorden har norrønt hv-blitt til v (vass, vine), på vestsiden har tilsvarende ord gv-, eller de har hatt det. Det er tidlig utviklet diftong i former som skau, vei.
Se ellers om språk under Telemark fylke, Vestfold fylke, Østfold fylke og for tilgrensende områder under Numedal, Oslo, Ringerike og Romerike.