opprinnelig de romerske folketribuners utsagn når de stanset en senatbeslutning. Senere betegnelse for enkeltpersons eller minoritets rett til å forhindre et vedtak eller en lov. Absolutt veto gjør vedkommendes samtykke helt nødvendig, mens suspensivt veto bare har utsettende virkning og ikke kan hindre den endelige gjennomføring. Veto forekommer gjerne i forfatningsbestemmelser som gir statssjefen rett til å nekte å sanksjonere folkerepresentasjonens vedtak. Grunnlovens §§ 78 og 79 gir således Kongen suspensivt veto, men bare overfor lovvedtak. Slike regler har ingen praktisk betydning i parlamentarisk styrte land. Derimot er f.eks. i USA presidentens veto overfor Kongressens lover praktisk meget viktig.
I internasjonale organisasjoner er veto i virkeligheten hovedregelen, idet en stat ikke uten særlig hjemmel kan bindes uten sin egen medvirkning. Om vetoretten i FNs sikkerhetsråd, se Forente Nasjoner.