En versefot er den minste rytmiske enheten i en verselinje. En versefot består i germanske språk av minst to stavelser. Minst én av disse må være trykksterk (tung).
De vanligste verseføttene er:
- jambe ‿ – (lett-tung), for eksempel forstå
- troké – ‿ (tung-lett), for eksempel løpe
- daktyl – ‿ ‿ (tung-lett-lett), for eksempel levende
- anapest ‿ ‿ – (lett-lett-tung), for eksempel elegant
- spondé – – (tung-tung), for eksempel blå-blå
Mindre vanlige verseføtter i norsk sammenheng er amfibrakk, kretiker, korjambe og peon.
Mens germanske språk er aksentuerende, det vil si at de bygger på forskjellen mellom trykktunge og trykklette stavelser, er gresk og latin kvantiterende, det vil si at det er forskjellen mellom lange og korte stavelser som er grunnleggende i disse språkene. Versefotbetegnelsene stammer fra gresk og latin. Fagfolk har i nyere tid derfor foreslått at man isteden bygger på takten, det vil si fordelingen av antall trykktunge og trykklette stavelser i hver verselinje, når man beskriver germanskspråklig diktning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.