verneplikt

Verneplikten inntrer normalt året en person fyller 19 år, og varer ut det året en fyller 44 år. Tidligere militært tilsatte med minst ett års tjeneste etter førstegangstjenesten har verneplikt til og med det året de fyller 55 år. Den samlede tjenestetiden som inngår i verneplikten er 19 måneder, og kan bestå av førstegangstjeneste, repetisjonstjeneste eller øvelse i Heimevernet.

Verneplikt omfatter også utenlandske statsborgere bosatt i Norge, med visse unntak. Statsborgere av andre land som er oppholder seg i eller har fast tilknytning til Norge, kan bli pålagt verneplikt, men er fritatt for tjeneste i Forsvaret når Norge er i krig med landet de er borgere av.

I krig eller når krig truer kan Kongen (Regjeringen i statsråd) bestemme at verneplikten skal inntreffe fra fylte 18 år. Det vil da gjelde andre regler for vurdering av hvem som er skikket til tjeneste, og også personer som ikke tidligere er funnet skikket kan bli vurdert på nytt.

Verneplikt for kvinner ble vedtatt i 2015, og gjort gjeldende fra 2016. Før dette hadde militær tjeneste for kvinner vært basert på frivillighet. Verneplikten for kvinner gjelder for de som er født etter 1. januar 1997.

I 1976 fikk kvinner anledning til å tjenestegjøre i Forsvaret, men bare i ikke-stridende funksjoner. Fra 1983 kunne kvinner avtjene førstegangstjeneste, og fra 1985 ble det åpnet for at kvinner kunne gå inn også i stridende stillinger. Ved en lovendring i 1979 ble kvinner som frivillig valgte å gjøre tjeneste i Forsvaret også pålagt mobiliserings- og tjenesteplikt.

Verneplikt for kvinner var da blitt foreslått flere ganger, og utredet rett etter andre verdenskrig. Det ble bare unntaksvis, annet enn som lotter, åpnet for kvinner i Forsvaret, og da først og fremst for tjeneste i Tysklandsbrigaden.

Den norske regjering i London vedtok i 1942 en provisorisk anordning som fastslo at enhver kvinnelig norsk statsborger som oppholdt seg i utlandet var pliktig til å tjenestegjøre i det norske forsvaret fra fylte 18 år og til og med året hun fylte 40 år.

Allmenn verneplikt som konsept, og slik vi kjenner den i dag, er et produkt av den franske revolusjon (1789–1799) og napoleonskrigene (1800–1815). Ulike former for verneplikt er kjent helt tilbake til antikken, inklusive i Babylonia rundt 1750 fvt.

På slutten av 1700-tallet hadde utviklingen av metoder for industriell serieproduksjon gjort det mulig å produsere store mengder våpen til en forholdsvis billig penge. I de folkerike statene i Europa åpnet det muligheter for å bevæpne og utruste massearmeer. Nasjonalstatens samlede ressurser skulle kunne mobiliseres for total krigsinnsats i eksistensiell krig mellom nasjoner.

Verneplikt ble innført i europeiske stormakter som Frankrike og Preussen, men også Sveits. Den franske republikkens vernepliktslov fra 1798 fastslo at enhver franskmann var en soldat og som sådan pålagt å forsvare nasjonen. Verneplikten var forutsetningen for at Frankrike etter den franske revolusjon kunne bygge opp sin Grande Armeé med en størrelse som muliggjorde seier over andre europeiske staters vervede (profesjonelle) hærstyrker. Én av dem som ble beseiret av den vernepliktsbaserte franske armé var den prøyssiske. Det førte til at også Preussen i årene 1807–1813 utviklet et vernepliktsystem basert på allmenn tjeneste. Dermed hadde Preussen en overlegen vernepliktarmé under den fransk-tyske krig i 1870–1871, da den franske igjen var en mindre, stående profesjonell hær. Den prøyssiske modellen ble fulgt, i ulike former, av andre europeiske stater, inklusive Russland før den russiske revolusjon, og senere utvidet i Sovjetunionen, opp mot andre verdenskrig. I USA ble verneplikt innført av begge sider under den amerikanske borgerkrigen i 1861–1865.

Verneplikt ble innført i mange deltagende stater under de to verdenskrigene, inklusive Storbritannia og USA. Begge land avviklet verneplikten etter første verdenskrig, men gjeninnførte den i den andre. Den storstilte oppbyggingen av det tyske forsvaret under det nazistiske styret og i andre verdenskrig var basert på verneplikt for menn. Da staten Israel ble oppretteti 1948 ble det innført verneplikt for å forsvare den. Det samme skjedde i Kina, da den nye folkerepublikken ble proklamert. Da det vesttyske forsvaret skulle bygges opp etter andre verdenskrig, ble verneplikt innført, men senere avskaffet. I USA var det stor strid om verneplikten som ble innført under Vietnamkrigen.

I tillegg til Norge har noen få land verneplikt for kvinner, dels for å skaffe nok rekrutter, dels som nasjonsbygging, og dels ut fra et likhetsprinsipp. Israel har for eksempel allmenn verneplikt, med to års tjeneste for kvinner. Der er pliktig tjeneste i det israelske forsvaret er viktig for nasjonsbyggingen, og det er tiltagende motstand mot at ortodokse jøder er unntatt fra militærtjeneste.

Sverige avskaffet verneplikt i fredstid i 2010, men gjeninnførte den med virkning fra 2018; og da kjønnsnøytral, som i Norge. Danmark har beholdt verneplikten, men også bare for menn. I 2014 ble det fremmet forslag om verneplikt for kvinner. Finland har også verneplikt bare for menn.

I Norge har trolig alle menn, uansett stand, fra lang tid tilbake vært pliktige til å delta i forsvaret av sitt lokale samfunn. Bygdeborgene fra 500–600 evt. hadde neppe vært anlagt og brukt uten en slik plikt. Prinsippet er i alle fall slått fast i den såkalte utgjerdsbolken i Gulatingsloven. Den allmenne møteplikten ved fiendeangrep er også presisert i Landsloven fra 1270-årene. Verken kongen eller norske stormenn hadde råd til å holde en vervet hær.

Den norske hæren ble først organisert som en bondehær. I 1628 ble den norske hæren opprettet, basert på verneplikt. Fire gårder ble lagt sammen i en «legd», med plikt til å holde én fotsoldat. For første gang fikk Norge da stående vernepliktige styrker i fredstid. Verneplikten hvilte på bøndene, som utgjorde cirka 90 prosent av landets innbyggere. For borgerne i byene, kystbefolkningen og befolkningen i Nord-Norge var det ingen verneplikt.

Individuell verneplikt for landbefolkningen ble innført i 1799, og hvem som skulle tjenestegjøre ble avgjort ved loddtrekning.

Forsvarets utforming – og verneplikt – var ett av de store stridsspørsmålene under grunnlovsforhandlingene på Eidsvoll i 1814. Det norske forsvaret ble ikke et rent vernepliktsforsvar, men et todelt forsvar. Det besto av en mindre stående styrke som enten var frivillig eller utvalgt ved loddtrekning, kombinert med en større styrke basert på verneplikt.

Verneplikten som prinsipp ble innarbeidet i grunnlovens § 109: «Enhver statens borger er i alminnelighet like forpliktet til i en viss tid å verne om sitt fedreland, uten hensyn til fødsel eller formue. Anvendelsen av denne grunnsetning og de begrensninger den bør ha, bestemmes ved lov.»

Fram til den første vernepliktsloven ble vedtatt i 1816, sto tre prosent av befolkningen i de militære ruller, for så å bli redusert til én prosent. Årsaken til reduksjonen var at så lenge Norge var alliert med Sverige, og kong Karl Johan førte en nøytralitetspolitikk, var det ikke behov for noen stor hær. I realiteten var verneplikten ikke allmenn. Gjennom den såkalte «stillingsretten» var det anledning til å kjøpe seg fri ved å leie inn en stedfortreder, og en rekke grupper, blant annet byungdom, var fritatt. Fritak for byungdommen forsvant med lov om allmenn verneplikt som kom i 1854. Stillingsretten fantes frem til 1876, da en tilleggslov fastslo at alle tjenestedyktige vernepliktige skulle utskrives.

Grunnlovens regulering av verneplikt ble endret flere ganger på 1800- og 1900-tallet, blant annet i 1907, for å tilpasses Norges nye stilling som følge av unionsoppløsningen i 1905. Nasjonal verneplikt var imidlertid ivaretatt av Stortinget også i unionen, og det var ikke behov for vesentlige endringer.

Innføring av parlamentarismen i 1884 førte til en ny hærordning i 1887. De vervede avdelingene ble nedlagt. Hæren ble omdannet til en desentralisert mobiliseringsarmé og et invasjonsforsvar tilpasset nasjonale behov, i tråd med Venstres nasjonsbyggingspolitikk, hvor allmenn verneplikt spilte en sentral rolle. Denne politikken førte til at det i 1897 ble innført verneplikt også i Nord-Norge. En annen årsak var økt forsvarsbehov i nord som følge av forestillinger om økt trussel fra Russland.

Under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig iverksatte eksilregjeringen i London verneplikt for mannlige borgere i utlandet fra desember 1940. Fra juli 1942 ble det også innført verneplikt for norske kvinner i utlandet. Verneplikten var i dette tilfellet en ren rekrutteringsordning.

I 1942 forsøkte Vidkun Quisling å innføre verneplikt i det okkuperte Norge. Hjemmefronten sørget for at alle forsøk på utskrivning ble møtt med bred motstand og den tyske okkupasjonsmakten avviste forslaget.

Det norske forsvaret som ble bygget opp etter andre verdenskrig ble igjen basert på allmenn verneplikt, men verneplikt for kvinner, etablert under krigen, bortfalt.