ordklasse som omfatter ord som typisk betegner noe som skjer, f.eks. handlinger (slå, løpe) eller prosesser (vokse, falle). Verbets sentrale rolle i en setning er å fungere som verbal. Verb i bøyningsspråk kan bl.a. bøyes i tempus (tid) eller aspekt, eller en blanding av begge. I mange språk bøyes verbene også i modus, bl.a. indikativ, imperativ og konjunktiv.
I norsk har verbet følgende bøyningsformer: a) finitte former: presens (leser), preteritum (leste), imperativ (les!) og b) infinitte former: infinitiv (lese), presens partisipp (lesende) og perfektum partisipp (lest). Det er bare de finitte formene som kan stå alene som verbal i en setning (Kari leser avisen; Per leste boken). De infinitte formene kan danne verbal sammen med en finitt verbform, i en såkalt sammensatt verbform (Per har lest avisen, Kari skal lese boken). Ellers kan infinitiven ha samme funksjon som substantiv (Jeg liker å danse), og partisippene kan tilsvare adjektiver (en knusende dom, en ødelagt sykkel).
I mange språk bøyes verbene i person og tall (jfr. ty. ich bin, du bist, er ist, wir sind). Person- og tallbøyningen var levende i norrønt, men er falt bort i moderne norsk. En del språk skjelner også mellom aktiv og passiv, som i norsk: Per leser avisen (aktiv) versus Avisen leses eller Avisen blir lest (passiv) (se også deponens). Man skjelner videre mellom transitive verb, som forbindes med et objekt, og intransitive verb. I mange språk er verbene ordnet i bøyningsklasser (konjugasjoner), som f.eks. i germansk, der man skiller mellom sterke og svake verb. I en god del språk dekker ordklassen verb et videre betydningsområde enn det som er vanlig i europeiske språk, slik at verbet også betegner det vi oftest uttrykker gjennom adjektiv, f.eks. tilstander (sliten, sulten) og egenskaper (stor, snill).