gren av sosialøkonomien som særlig behandler valg av økonomisk politikk. Omfatter delvis partielle analyser, som valg av skatteformer, monopolkontroll, miljøverntiltak o.l., og delvis mer globale problemer, som valg av økonomisk system (privatkapitalisme, sosialisme m.m.).
Et hovedproblem i velferdsøkonomien er å klarlegge når en økonomisk tilstand kan sies å være bedre enn en annen. Utgangspunktet for behandlingen av dette problemet er vanligvis de enkelte personers vurdering av sin egen tilstand, dvs. deres preferanser. Det oppstår imidlertid prinsipielle vanskeligheter ved vurdering av om en tilstand er bedre eller dårligere enn en annen når man ser flere personer under ett.
Et mye brukt kriterium for slike vurderinger er det såkalte Pareto-prinsippet (oppkalt etter den italienske sosialøkonom Vilfredo Pareto). Dette går ut på at en tilstand er bedre enn en annen hvis minst én person er bedre stilt, og ingen dårligere. En tilstand sies å være Pareto-optimal hvis det ut fra den ikke er mulig å få i stand en forbedring for noen uten at minst én annen får det verre.
Fordelen ved Pareto-prinsippet er at det ofte vil være ganske ukontroversielt å benytte det. Det unngår å veie mot hverandre forskjellige personers interesser. Ulempen ved det er at det ofte ikke gir løsning på problemer man har behov for å få løst. Man kan f.eks. ikke ut fra Pareto-prinsippet si om man bør øke skattene for å øke barnetrygden. I velferdsøkonomi tenker man seg derfor ofte prinsippet supplert med en samfunnsmessig velferdsfunksjon, som fastlegges politisk og inneholder en avveiing av personers eller gruppers interesser mot hverandre.
Foruten utvikling av optimumskrav er det en viktig del av velferdsøkonomien å undersøke i hvilken grad økonomiske systemer tilfredsstiller slike krav. Et sentralt resultat er at en økonomi med fullkommen frikonkurranse (dvs. uten monopoler o.l.) vil gi en Pareto-optimal tilstand, mens monopoler og andre former for markedsmakt er uforenlig med Pareto-optimum. Optimaliteten ved frikonkurranse er imidlertid avhengig av at det ikke forekommer indirekte virkninger (negative eller positive) av de enkelte personers eller bedrifters handlinger. Eksempler på (negative) indirekte virkninger er luftforurensninger i forbindelse med trafikk. Korrigeringer av markedsforholdene for å få tatt hensyn til indirekte virkninger er utførlig behandlet i velferdsøkonomien. Et annet viktig område er tilgangen på kollektive goder, dvs. goder hvor man ikke kan ta betalt for bruken fra den enkelte bruker (f.eks. fyrvesen).
Velferdsøkonomi har for en stor del bestått av prinsippdrøftinger. I senere tid er kvantitative analyser av praktiske velferdsproblemer blitt mer vanlige, spesielt gjennom kostnad-nytte-analyser.