I de gamle byene offentlig ansatte som skulle våke over at det hersket ro og orden på gatene, og som skulle varsle brann. De holdt vakt om natten i et kirketårn (tårnvektere), gikk bestemte runder i gatene og ropte ut timeslag og vindretning, gjerne mens de sang såkalte vektervers. I Norge ble ordningen med vektere bestemt i Magnus Lagabøtes bylov fra 1270-årene. Institusjonen falt bort etter hvert som det offentlige politi ble organisert; i Christiania ble de siste 60 vektere avviklet 1858. Vekternes våpen var «morgenstjernen», en mannshøy stokk som i den ene enden var forsynt med en kule med pigger på. Til utrustningen hørte bl.a. en håndlykt.
vekter – eldre tid
- Etymologi
- av mnty. wachter, ty. Wächter