Vekst er en irreversibel og varig volumøkning hos en organisme, et organ eller en celle. Det er en økning i kroppsmasse (uttrykt ved tørrvekt og/eller størrelse) som følger utviklingsprosessene (morfogenese og differensiering).

Vekst foregår på ulike måter innenfor cellebiologi, zoologi og botanikk.

Vekst innbærer celledeling og økning av cellenes størrelse, men ikke celledeling uten samtidig økning av cellestørrelse (som for eksempel ved det befruktede eggets kløvning og dannelsen av en blastula (se foster)) eller økning av organismens omfang som følge av væskeopptak. For de svært få former for dyr som har konstant antall celler, skyldes veksten en økning av protoplasmamengden i de enkelte cellene.

Veksten betegnes som isometrisk når de enkelte kroppsdelene vokser like hurtig i forhold til hverandre. Er veksthastigheten større hos enkelte kroppsdeler sammenlignet med andre, kalles det allometrisk vekst. Dette gir proporsjonsendringer mellom kroppsdelene alt etter alderstrinn. Allometrisk vekst forekommer hos mennesket med hensyn til hodestørrelsen, som er relativt større i forhold til kroppen hos barn enn hos voksne.

Veksthastighet

Veksthastigheten reguleres av indre forhold i organismen, hvor bare noen få er kjent (for eksempel hormoner), men er også betinget av miljøfaktorer som næringstilgang, temperatur, fuktighet med mer.

Veksten kan være konstant over kortere eller lengre perioder, men ofte vil den variere, vanligst slik at yngre individer vokser hurtigere enn eldre. Med stigende alder avtar veksten opp mot en øvre grense. Variasjonen i vekst i løpet av levetiden følger ofte en S-formet kurve (sigmoidkurve).

Den store vekstperioden karakteriseres ved begynnende langsom vekst, som vil tilta med økende antall celler til oppnådd maksimal veksthastighet. Denne opprettholdes til cellenes deling og ekspansjon begynner å avta for etter hvert å opphøre. Med tiltagende alderdomssvekkelse kan veksten til og med bli negativ, når nedbygging går raskere enn oppbygging. Slike vekstkurver er typiske for mange flercellede dyr (for eksempel insekter, fugler, pattedyr), organer og også kolonier av encellede organismer. Hos mange dyr opphører aldri veksten helt (for eksempel hos de fleste virvelløse dyr, fisk og krypdyr).

Vekstregulering

Kroppens organer og vev har utviklet signalsystemer som nøyaktig regulerer mengden av celler som eksisterer i organismen. Bare fettvevet, som tilhører bindevevene, synes å være uten slik regulering (se fedme). Kontrollen med cellefornyelse og celletap kalles vekstregulering og består av et samspill av mange faktorer. De viktigste er:

Arvelig utgangspunkt. I kromosomene ligger kodet en bygningsplan som bestemmer kroppens størrelse under gunstige betingelser. Derfor er folk som tilhører samme folkeslag og familie, og som lever under noenlunde like vilkår, også noenlunde like av størrelse.

Hormoner. Fra hypofysen utskilles en rekke hormoner som virker på organenes vekst og størrelse. Slike hormoner betegnes trofiske. Hypofysen utskiller også et mer generelt veksthormon som virker på benbygning og muskulatur. Ved overskudd av dette hormonet utvikles sykdommen acromegali med blant annet store hender, føtter og underkjeve. Skjoldbruskkjertelen er også viktig for kroppsvekst, og for lite av dens hormon kan blant annet lede til dvergvekst.

Vekststimulerende peptider

Nyere forskning har påvist en rekke spesifikke vekststimulerende faktorer (vekstfaktorer). Den første ble funnet å ha virkning på overhuden og kalles EGF (epidermal growth factor). En annen kalles nerve-vekstfaktor, en tredje produseres i blodplatene og kalles blodplate-vekstfaktor.

Den detaljerte kjemiske bygningen av slike vekstfaktorer er i mange tilfeller klarlagt, og man har også påvist genet som inneholder koden til vekstfaktorene. Vekstfaktorene binder seg stort sett til reseptorer på celleoverflaten. De såkalte onkogenene koder for vekstfaktorer eller deres reseptorer. Trolig finnes det et stort antall slike stimulerende, naturlige vekstfaktorer.

Veksthemmende faktorer, kaloner

Veksthemmende faktorer, kaloner, er påvist eller antydet i svært mange av kroppens organer, og en del er renfremstilt og syntetisert. Det gjelder for eksempel en hemmende vekstfaktor for hvite blodceller (granulocytt-kalon) og for overhudceller (epidermalt kalon). Kaloner er små byggesteiner til proteiner, og inneholder bare 3 eller 5 aminosyrer. Gener som koder for hemmende vekstfaktorer betegnes ortho-gener. De virker etter det negative tilbakekoblingsprinsippet – slik en termostat regulerer temperaturen i et rom.

Man vet at i overhuden lager de ytterste, modne cellene to slike stoffer som diffunderer tilbake til basalcellene (som har evne til å dele seg). Med økt slitasje eller skade i overhuden så de modne cellene blir borte, blir det også mindre av de hemmende stoffene. Basalcellene vil da dele seg raskere og kompensere for tapet. Ofte blir overhuden for en periode tykkere (hyperplasi) som når man for eksempel får træler i hendene ved å ro mye eller spa i hagen.

Opererer man bort en stor del av leveren på en rotte, vil den gjenværende delen vokse ut til normal størrelse, men dermed stanser veksten. Dette viser at veksthemmende og kontrollerende substanser kan være spesifikke; de virker for eksempel bare på leverceller når de kommer fra leveren.

Studiet av vekstregulering er av betydning for kreftforskning, fordi en kreftsvulst består av en gruppe celler som ikke reagerer normalt på vekstreguleringsmekanismene.

Fire faser

I en del høyt utviklede virveldyr foregår veksten i store trekk i fire faser.

Den starter med fase 1 ved foreningen av eggcelle og sædcelle. Fra det befruktede egget dannes organene ved hastig celledeling. De mekanismene som kontrollerer denne utviklingen er lite kjent.

I fase 2, når organene er ferdig dannet, vokser de opp til full størrelse, en situasjon som nås ved puberteten. De mekanismene som styrer denne veksten er muligvis av samme slag som vekstreguleringen i den voksne organismen.

I fase 3 opprettholder organismen sin størrelse, det er likevekt mellom celletap og celletilvekst. Reguleringen av denne likevekten er kjent og beror på et samspill av veksthemmende og vekst-stimulerende faktorer.

I fase 4, seniet, tilbakedannes organene noe igjen. Dette skyldes dels celletap, dels at hver enkelt celle blir mindre. Mekanismene bak aldersforandringer er fremdeles relativt ukjente.

Celler

Ut fra vekstforholdene kan cellene i kroppen deles i tre grupper:

1) de permanente cellene som har mistet evnen til celledeling og fornyelse. Hjernen og hjertemuskulaturen er eksempler på slike. Etter skader oppstår det arr av bindevev, men ingen nydannelse av det opprinnelige vevet.

2) De stabile cellene har normalt en lav hyppighet av celledeling og celletap, men etter forøkt tap av celler viser disse organene stor evne til nydannelse. Hvis for eksempel deler av leveren fjernes, har de gjenværende cellene evne til å skape en ny, fullstendig lever.

3) De labile cellene viser rask daglig celledeling og celletap. Slike celler finnes i overhuden, tarmslimhinnen og benmargen. Skraper vi oss på huden, skjer tilhelingen raskt og uten arrdannelse, og har vi hatt et blodtap, danner benmargen raskt nye blodceller.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg