Vedisk var et indoarisk språk, den eldste kjente form av sanskrit. Vedisk står gammeliransk, særlig avestisk, nær og viser ellers tydelig slektskap med gresk, latin, keltisk og andre indoeuropeiske språk. Språkformen ble benyttet i de eldste hellige skrifter i India, Veda.
Den vediske litteraturen har i India like frem til vår tid vært muntlig overlevert i vediske skoler (shakyas). Deler av den hører fremdeles til i hinduiske seremonier, f.eks. bryllupsritualet. Som en hellig og i hinduens øyne tidløs tradisjon har den i tusener av år vært rettesnoren for hindusamfunnet og dannet utgangspunkt for filosofiske systemer.
Fire hymnesamlinger, Rigveda, Yajurveda, Samaveda og Atharvaveda, danner grunnstammen i en stor religiøs samling: samhita-ene. Redigeringen er basert på liturgiske behov. Størst litterær verdi har hymnene i Rigveda, f.eks. hymner til ilden, morgenrøden og en del «verdslige» sanger i 10. bok, ofte i dialogform. Men også i Atharvavedafinnes det verdifull diktning, f.eks. de mektige hymnene til Jorden. Til hver hymnesamling slutter det seg brahmanas, prosatekster med detaljerte beskrivelser av religiøse seremonier og forklaringer, ofte formet som myter i en livfull stil.
Det finnes bortimot 200 upanishader i indisk litteratur, men bare de 14 eldste hører strengt tatt til vedisk. I disse finnes avsnitt som hører til høydepunktene i indisk diktning, f.eks. i Brihadaranyaka- og Chhandogya-upanishadene og i den lille Katha-upanishaden om dødens problem. Den siste har inspirert komponisten Gustav Holst til en kammeropera. Gang på gang har disse tekstene vært kommentert av indiske tenkere, og hos moderne diktere som Rabindranath Tagore og Aurobindo Ghosh fornemmer man et ekko av upanishadenes malmfulle tale. De har også påvirket europeere som Schopenhauer og T. S. Eliot.
For å bevare ordlyden korrekt i de muntlig overleverte Vedaene etter som talespråket endret seg, oppstod det i vediske skoler et sterkt behov for analyse, kommentering og mnemoteknikk. Det vokste frem hjelpevitenskaper (vedangas). Analyse av lydsystem og formlære resulterte i fonetikk og språkvitenskap, semantikk frembrakte etymologier, verseform og melodier metrikk og musikkvitenskap. De innviklede ritualer ble utgangspunkt for en ritualvitenskap. Konstruksjon av altere førte til geometri. Blant alle disse håndbøkene er Yaska's Niruktaviktigst. Her er grunnlaget for analyse av vediske tekster gitt (E. Kahrs: Bidrag til interpretasjon av Nirukta, 1980). Antagelig er Nirukta eldre enn grammatikeren Panini, som beskrev de trekk i vedisk som avviker fra senere sanskrit.
Dateringen av den vediske litteraturen byr på store problemer. Strengt tatt er bare en relativ kronologi mulig: eldst er hymnene, yngst upanishadene. Det er vanlig europeisk tradisjon å datere Rigveda til 2. årtusen f.Kr. Resten av den vediske litteratur antar man stammer fra ca. 1000–400 f.Kr. Bal Gangadhar Tilak og Hermann Jacobi forsøkte 1899 uavhengig av hverandre på grunnlag av astronomiske beregninger å skyve disse data lenger tilbake i tid, til henholdsvis 6000 og 4500 f.Kr. Dette ville forutsette at i hvert fall deler av Rigveda var blitt til på iransk område i tiden før den ariske innvandring til India.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.