vannkraftstasjon

De viktigste delene er tilløpstunnel med ventiler, vannturbin, elektrisk generator, kabler eller skinneføringer til transformator, anlegg for tilkobling til utgående kraftledninger, og kontroll- og styringsanlegg for kjøring av stasjonen. En slik stasjon kan ha ett eller flere turbin- og generatoraggregater. Hvert aggregat kan være på størrelse fra noen få kilowatt til flere hundre megawatt. Samlet stasjonsytelse kan nå opp i flere tusen megawatt. Det er ingen prinsipiell forskjell på små og store vannkraftstasjoner. Små stasjoner, fra noen få kW og opp til ca. 10 MW størrelse, kan utformes som standardiserte enheter, mens større anlegg nøye må tilpasses de naturgitte forhold på stedet. Mesteparten av kraftproduksjonen i Norge foregår i kraftstasjoner som er bygget i fjellhaller. Dette gjelder spesielt stasjoner som er bygd i 1950-årene og senere.

Energitap forekommer i hele produksjonskjeden; i vannveiene fra inntaksmagasinet til innløpet på turbinen, gjennom turbinen, i den elektriske generatoren, i ledningsføringen gjennom stasjonen og opptransformeringen til spenningsnivået på kraftoverføringen (linjene). Avhengig av lengde og form på vannveiene vil de totale tapene gjennom en vannkraftstasjon normalt ligge i intervallet 6–12 %, regnet som reduksjon i forhold til potensiell vannfallsenergi ved inntaket. I tillegg er det tap i kraftoverføringen frem til forbruker, såkalt nettap. Dette kan typisk være gjennomsnittlig 2 % i hovedoverføringsnettet og 6–9 % i fordelingsnettene.

Vannfallsenergi ble tidlig tatt i bruk i Norge som i andre land til mekanisk drift av stamper, møller, sagbruk og kjerrater. Da elektrifiseringen for alvor skjøt fart omkring århundreskiftet (1899-1900) ble vannkraft mange steder tatt i bruk i form av meget små enheter. Totalt fantes flere tusen små vannkraftstasjoner spredt rundt i bygder og tettsteder. Disse ble etter hvert tatt ut av drift da forsyningssystemet ble bygd ut. Større kraftstasjoner, med lavere bygge-, drifts- og vedlikeholdskostnader per innvunnet energivolum, kunne da passes inn.

I 1990-årene fikk utnyttelse av små vannkraftkilder (småkraftverk) igjen oppmerksomhet med den begrunnelse at små vannkraftverk gir mindre miljøulemper. Regnet i forhold til innvunnet mengde elektrisk energi er ikke dette nødvendigvis riktig, selv om inngrepene for hvert anlegg riktignok blir mindre. Gjennom standardisert utførelse kan kostnadene reduseres noe, men ofte ikke nok til å gjøre små produksjonsenheter tilstrekkelig økonomisk konkurransedyktige. Innføringen elsertifikat-ordningen fra 2012 har gitt et oppsving i byggingen av små vannkraftverk. Dette er et støttesystem som skal bidra til økt produksjon av elektrisitet fra flere former for fornybare energikilder.

• vannfallsenergi
• vannkraftverk