vandrefalk

Vandrefalken har en gråblå til brunsvart overside og undersiden hos gammel fugl er gråhvit med tette, svarte tverrbånd helt ned til tarsen. Den ligner jaktfalken, men den mørke skjeggstripen på hvert kinn er svært markert (motsatt av jaktfalk). Vandrefalken er også noe mindre enn jaktfalk. En gammel fugl har gule ben, mens ungfuglen har grønngule eller blågrå. Hunnfugler i Norden er 46-51 centimeter lang, har et vingespenn på 104-113 centimeter og veier 715-920 gram. Hun er dermed større enn hannen, som er 38-45 centimeter lang, 89-100 centimeter i vingespenn og veier 525-620 gram. Et individ i Sverige ble hele 17 år og 4 måneder. Det er registrert 19 ulike underarter av vandrefalken, enkelte noe større enn underarten vi har her til lands, peregrinus. Den er antagelig den raskeste luftakrobat blant falkene, og skal i stup kunne oppnå ca. 300 kilometer i timen. Arten er totalfredet i Norge.

I Norge var den tidligere hekkefugl over hele landet fra kysten til opp i bjørkebeltet. Vandrefalk er utbredt med flere underarter over store deler av verden. I Europa hekker den spredt over de fleste land utenom Island. Videre hekker den over store deler av den nordlige halvkule, store deler av sørlige Asia, Oseania og Nord-Amerika. I Afrika hekker den kun spredt, hovedsakelig emkelte steder i nordvest og på Madagaskar. I Sør-Amerika hekker den enktelte steder lands vestkysten og sør i Argentina og Chile. Mange av bestandene er standfugler, men de nordlige bestandene trekker sørover om vinteren. De fleste norske vandrefalker trekker til det sørvestlige Europa. De første trekkende fuglene ankommer alt i mars, emns en del også overvintrer i Norge.

Selv om vandrefalken er en utbredt art, har den siden ca. 1950 avtatt mye i antall mange steder som følge av utstrakt bruk av giftstoffer i naturen. Miljøgifter som DDT førte til negative konsekvender, inkludert redusert tykkelse på eggskallene. Reduksjonen i tykkelse var på opptil mer enn 18 prosent. Dette førte igjen til at få egg klekket grunnet skader under rugingen og reduserte hekkesuksessen til vandrefalkene. DDT ble brukt som insektsmiddel, men ble overført til fugler som spiste disse insektene, og igjen videre til vandrefalken som spiste disse fuglene. De ble også jaktet og egg sanket inn for falkonering. Omkring år 1900, før den negative påvirkningen fra DDT, hekket minst 1000 par i Norge. I 1966 og 1977 var antall hekkende par i Norge muligens nede i bare ca. 10–15. Senere har bestanden tatt seg opp igjen, og i 1995 ble den anslått til 250–300 par. På 2000-tallet omfatter den trolig rundt 500 par. I 2015 estimerte Birdlife Norge den norske bestanden til 715-1035 par, og den er dermed tilbake til det nivået den hadde før de negative miljøpåvirkingene. Den er satt som livskraftig på den norske rødlista. Bestanden i Norge er større enn i våre naboland, hvor den også er enten stabil eller økende. På verdensbasis er bestanden estimert til 50 000-250 000 par og er satt som livskraftig på den internasjonale rødlista.

Reiret varierer i utforming. Noen hekker i gamle kråkefugl- eller rovfuglreir i trær eller på bygninger, mens de fleste i her til lands hekker i berghyller, og den kan ofte legge eggene rett på bakken. Hekkeperioden kan starte alt i midten av april. Hunnfuglen legger 2–5 rødlige egg som ruges hovedsakelig av hunnen i 29–32 dager. Ungene blir flygedyktige 5–6 uker gamle. De kan holde seg sammen med foreldrene en god stund etter de har hoppet ut av reiret. Vandrefalken er sosialt monogam.

Vandrefalken ernærer seg stort dett av mindre fugler opp til rundt kråkestørrelse som blir tatt i luften. Den kan også spise pattedyr, da oftest flaggermus, ekorn og rotter. Videre er den observert å jakte både amfibier, fisk og insekter. Vandrefalken sitter ofte på utsiktspunkter som steiner og berghyller når den speider etter byttedyr.

• falkefamilien
• rovfugler
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om vandrefalk