vaksine

vaksine, i klassisk betydning preparater laget av levende eller drepte smittestoffer, eller deler eller produkter av smittestoffer, som føres inn i levende mennesker eller dyr for å beskytte dem mot infeksjonssykdom. Av og til brukes begrepet i forbindelse med forsøk på immunologisk kreftkontroll.

Vaksine betegnet opprinnelig den vaksine som E. Jenner oppfant med utgangspunkt i kukopper og som beskyttet mot menneskets kopper (variola), men er gått over til å betegne alle lignende beskyttelsesmidler uansett hvilket smittestoff de skriver seg fra. De bygger på det prinsipp at mennesker eller dyr som har gjennomgått en viss infeksjonssykdom, oftest blir uimottagelige for et nytt angrep av den samme sykdom i kortere eller lengre tid, de er blitt immune, se immunitet. Immuniteten er spesifikk, dvs. den beskytter bare mot den samme sykdommen. Immunitet kan også oppnås ved vaksine, selv om den ikke alltid er like sterk eller langvarig som etter gjennomgått sykdom, men den gir heller ikke den samme risiko eller de samme ulemper som sykdommen selv.

Fremstilling

Vaksine kan lages av smittestoffer som er drept ved varme, kjemikalier eller på annen måte (tyfoidfebervaksine, kikhostevaksine, pestvaksine, koleravaksine, influensavaksine, den såkalte Salks poliovaksine), eller av levende smittestoff med nedsatt evne til å fremkalle sykdom, men med evne til å gi immunitet (koppevaksine, gulfebervaksine, BCG-vaksine mot tuberkulose, meslingvaksine, røde hundervaksine, hundegalskapsvaksine, Pasteurs miltbrannvaksine, den såkalte Sabins poliovaksine o.a.). Noen vaksiner lages av bakteriegifter, såkalte eksotoksiner, som er gjort uskadelige ved behandling med formalin, såkalte anatoksiner eller toksoider. Slike vaksiner mister giftvirkningen, men beholder evnen til å fremkalle immunitet (difterivaksine, stivkrampevaksine); enkelte vaksiner består av visse deler av bakterier som er isolert fra bakteriene (vaksine mot meningokokksykdom, pneumokokkvaksine mot lungebetennelse o.a.).

I nyere tid er det fremstilt vaksiner ved rekombinant DNA-teknikk (bioteknologi, genteknologi). Hensikten er å oppnå antigener med god immuniserende evne og fravær av skadelige komponenter fra mikrobene i vaksineproduktene.

Bruk av vaksinene

Bruk av vaksinene avhenger av smittepresset og sykdommens alvorlighet m.m. I Norge er det et tilrådet vaksinasjonsprogram for barn 3 måneder –14 år, omfattende difteri, stivkrampe, kikhoste, Haemophilus influenzae-infeksjon, poliomyelitt, meslinger, kusma, røde hunder og tuberkulose. Spesielle vaksinasjonstiltak kan være aktuelle for eldre evt. med kroniske sykdommer (influensavaksine, pneumokokkvaksine) og ellers for individer i spesielle epidemiologiske situasjoner innenlands og ved reiser til områder med spesiell forekomst eller fare for smittsom sykdom. Vaksinasjon mot noen sykdommer kan være obligatorisk ved innreise til enkelte land.

Vaksine har hatt enorm betydning i kampen mot smittsom sykdom, f.eks. koppevaksine, som var grunnlaget for utryddelsen av kopper. Også vaksiner som poliovaksine, gulfebervaksine, difterivaksine og BCG-vaksine har gjort meget stor nytte fordi det dreier seg om sykdommer som er vanskelige å bekjempe med andre midler. Noen vaksiner har særlig stor betydning under dårlige hygieniske forhold ved bekjempelse av sykdom (tyfoidfeber, kolera), som under mer gunstige forhold kan holdes under kontroll med hygieniske tiltak.

vaksine (SML-artikkel)