Også kjent som: avstamningslæren, evolusjonslæren
utviklingslæren, læren om hvordan livet på Jorden har utviklet seg, og om hvilke mekanismer som driver utviklingen. Utviklingslæren antar at alle levende vesener har oppstått ved en endringsprosess fra tidligere eksisterende former, og at alt liv har en felles opprinnelse. På den måten er alle organismer, inkludert mennesket, i større eller mindre grad i slekt med hverandre.
Utviklingslæren, slik vi kjenner den i dag, ble utformet av Charles Darwin (i Artenes opprinnelse, 1859). Foruten å fremheve at en utvikling hadde funnet sted (hvilket han bela med en omfattende mengde observasjoner og innsamlet materiale), presenterte Darwin også en mekanisme for hvordan denne utviklingen hadde foregått – teorien om det naturlige utvalg (eng. natural selection). Utviklingstanken er imidlertid gammel og kan føres tilbake til de greske filosofene Anaximander, Empedokles og delvis Aristoteles. Gjennom hele middelalderen var utviklingstanken glemt og Bibelens skapelsesberetning enerådende. Først med renessansen kom utviklingstanken tilbake, og den inntok en sentral plass i 1700-tallets tenkning. G. W. Leibniz hevdet at alle skapninger danner en sammenhengende kjede. C. de Bonnet fremhevet at gradvise overganger kan spores overalt i naturen, og at man fra det enkle kan følge veien til det mer kompliserte, slik at alle organismer kan ordnes i en «naturlig stige» med de primitive nederst og mennesket på toppen. G. de Buffon utbygde læren videre og fremhevet bl.a. betydningen av «kampen for tilværelsen», som etter hans mening forhindrer overbefolkning. Men C. von Linné og G. Cuvier var motstandere av utviklingstanken og betraktet artene som skapt av Gud og således uforanderlige. Utviklingsideene innførte således et dynamisk syn på Jordens livsformer i motsetning til det tidligere statiske syn som bl.a. Linné forfektet. J.-B. Lamarck fremla i 1809 den første sammenhengende utviklingslæren. Han forsøkte også å forklare hvorledes utviklingen foregår, bl.a. ved antagelsen av at ervervede egenskaper blir nedarvet – hvilket i dag er forkastet (se også lamarckismen).
Ifølge darwinismen har utviklingen hos artene og dannelsen av nye arter skjedd hovedsakelig som et resultat av det naturlige utvalg.
Teorien om evolusjon gjennom det naturlige utvalg baserer seg på tre hovedforutsetninger: Reproduksjon, der hvert individ produserer i gjennomsnitt mer avkom enn hva som er nødvendig for å «overta» individets plass når det dør; arv, det at avkommet ligner mer på foreldrene enn tilfeldig valgte individer i bestanden; variasjon mellom individene i bestanden i disse arvbare egenskaper. Gitt disse forutsetningene fungerer det naturlige utvalg i korthet slik: Egenskaper varierer mellom individer av samme art. Individer med enkelte egenskaper er bedre skikket enn andre til å produsere godt overlevelsesdyktig avkom, og disse egenskapene arves helt eller delvis av avkommet som dermed selv produserer avkom som er godt tilpasset miljøet. Om miljøforholdene endres, vil individer med andre egenskaper klare seg best og etterlate seg godt overlevelsesdyktig avkom. Således vil det skje en utvikling i en verden med stadig varierende miljøforhold (ofte referert til som survival of the fittest, 'overlevelse av de best tilpassede').
Særlig viktig for utviklingslæren etter Darwin ble gjenoppdagelsen av Mendels arvelover og den videre utviklingen av genetikken som gav et nytt grunnlag for forståelsen av årsakene til evolusjon. Darwin bare antok at organismers egenskaper hadde et arvelig grunnlag; først etter at genetikken var etablert, kunne denne antagelsen belegges. Da man også oppdaget mutasjoner, hadde man i tillegg en mekanisme for hvordan variasjonen i arvematerialet kunne oppstå; uten variasjon vil heller ikke det naturlige utvalget ha noe å «velge» blant.
Da den eksperimentelle genetikk bekreftet seleksjonsteorien, og denne og mutasjonsteorien ble gjenstand for matematisk behandling, kom det til en forening av genetikk og evolusjonsteori på seleksjonsteoriens grunn. Denne syntesen, neo-darwinismen eller ny-darwinismen, er følgelig blitt en evolusjonsteori som arbeider med matematisk formulerte prinsipper. Neo-darwinismen arbeider med hyppigheten av arveanlegg (genfrekvenser), mens de ytre trekk som opptok Darwin mer, har sin betydning som uttrykk for samspillet mellom arv og miljø i tilpasningen til miljøet.
De evolusjonistiske forandringer blir studert i avlsgruppene, populasjonene, og en ny disiplin, populasjonsgenetikken (se populasjonsbiologi), oppstod som en følge av neo-darwinismen. Gjennom det naturlige utvalg (og andre mekanismer som vandringer og tilfeldige svingninger) vil frekvensen av arveanlegg forandres fra generasjon til generasjon. Dette fører til små utviklingsmessige forandringer (mikroevolusjon). Over store geologiske tidsrom kan disse summere seg opp til større utviklingsmessige sprang (makroevolusjon).
Darwins arbeid fikk enorm betydning og stimulerte biologisk forskning på mange områder. På mange måter omformet han biologien fra en samler- og beskriveraktivitet til en vitenskapelig disiplin der man søker de underliggende mekanismene for de mønstre man til enhver tid observerer. Sammenlignende anatomi og embryologi hos nålevende organismer har klarlagt slektskapet mellom organismene, og paleontologien har vist hvordan ulike livsformer har utfoldet seg på Jorden gjennom de forskjellige geologiske tidsepokene. Utviklingslæren har fått ny støtte i de senere år fra biokjemisk forskning som har analysert likheter og forskjeller i proteinmolekyler og DNA-molekyler (arvestoffet selv) hos ulike arter.
Ikke bare utviklingen av de fysiske egenskapene, men også organismenes atferd har sin plass i utviklingslæren. Sterkt påvirket av darwinisme og genetisk tankegang er et relativt nytt fagområde under utvikling, sosiobiologi, det systematiske studiet av det biologiske grunnlaget for sosial atferd hos dyr og mennesker, et felt som knytter nært an til atferdsøkologi og etologi.
Utviklingslæren møtte lenge stor motstand fra kirkelig hold. Men selv om rester av denne motstanden fortsatt finnes i en del kretser, både i Europa og særlig i USA, finner moderne teologer ingen motsetning mellom utviklingslæren og den bibelske skapelsesberetning, som oppfattes mer symbolsk enn bokstavelig. Blant forskere som studerer livets mangfold, hersker det i dag ingen uenighet om hvorvidt det har skjedd en utvikling av livsformene på Jorden eller ikke. Forskerne er også i store trekk enige i at Darwins foreslåtte mekanisme, det naturlige utvalg, i store trekk er den best tilgjengelige for å forklare en slik utvikling. Ikke desto mindre gjøres det i dag mye forskning på mange detaljer knyttet til denne evolusjonsmekanismen – dog uten at det dermed er snakk om å forkaste darwinismen og neo-darwinismen.
Hvor vi kommer fra? Spørsmålet, som er et av de dypeste vi kan stille, har utfordret mennesker i uminnelige tider. De fleste forsøk på svar er gitt i ...
Les mer