et kunsthåndverk som krever spesiell utdannelse. Metoder for bevaring av skinn (balsamering, utstopping) har vært kjent lenge før vår tidsregning. I det gamle Egypt fantes det spesialister innen feltet. I Romerriket hadde rike romere, bl.a. keiser Augustus, samlinger av dyr. Korsfarere og pilegrimer førte hjem sjeldne dyr og rester av dyr som ble skjenket til kirker og klostere. Man flådde dyret, skinnet ble så innsatt med forskjellige urter og fylt med tørt gress, sand o.l., og derpå tørket. Siden 1850 har teknikken på dette området gjennomgått en slik utvikling at betegnelsen utstopping ikke lenger er dekkende. Den gang gjenskapte man dyrets kropp i et skjelett av tre, netting, ståltråd, treull eller stry. Deretter trakk man skinnet over dette. En nyere teknikk bestod i modellering av muskulaturen i en modellmasse. Dette kaltes taksidermi. Fra ca. 1900 kom den dermoplastiske metode i bruk. Den består i at man lager en liten modell av dyret, og med denne som utgangspunkt blir det utformet en modell i full målestokk. Deretter lages en støpeform. I formen støpes en mannekeng som skinnet av dyret blir limt og stiftet på. Ettersom denne metoden krever en spesialist, taksidermist, blir slike montasjer kun utført ved større institusjoner eller atelier.
Utstopping av fisk og krypdyr ble utført tidligere. På grunn av at skinnet på disse dyr er vanskelig å stabilisere (fordi det sprekker lett) og mister sin naturlige farge, har man gått over til å gjenskape disse dyrene som naturtro avstøpninger i plaststoffer. Mindre krypdyr og padder kan også konserveres til utstillingsformål ved parafineringsmetoden. De mange nye metoder og stoffer som en taksidermist har til rådighet, gjør det mulig å fremstille dyremontasjer med nesten ubegrenset holdbarhet, samtidig som de er mer naturtro enn tidligere.