utlevering

Lov om utlevering av 13. juni 1975 fastsetter blant annet (med unntak for norske statsborgere) at utlevering kan skje for lovbrudd som etter norsk straffelov kan medføre strengere straff enn fengsel i ett år. Utlevering kan ikke skje for et politisk lovbrudd. Omfatter forholdet også lovbrudd som ikke er av politisk karakter, kan utlevering skje for dette lovbruddet dersom forholdet overveiende må ansees for å være av ikke-politisk karakter. Utlevering må ikke skje dersom det må antas å være alvorlig fare for at vedkommende på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller politiske forhold ellers ville bli utsatt for forfølgelse som retter seg mot hans liv eller frihet eller for øvrig har alvorlig karakter. Utlevering kan heller ikke skje dersom den vil komme i strid med grunnleggende humanitære hensyn, særlig på grunn av vedkommendes alder, helsetilstand eller andre personlige forhold. Til utlevering skal knyttes det vilkår at dødsstraff ikke må fullbyrdes mot den utleverte. Utleveringsplikt etter traktater som er inngått før utleveringsloven, består fortsatt.

Begjæring om utlevering kan i alminnelighet først imøtekommes når det ved rettslig kjennelse er avgjort at det er lovlig adgang til utlevering. En kjennelse om at det foreligger utleveringsadgang er ikke bindende for at utlevering vil finne sted. Hvis ikke noen traktatforpliktelse er til hinder, kan Justisdepartementet likevel avslå begjæringen.

I forholdet mellom de nordiske landene er utlevering regulert ved likelydende lover, for Norges vedkommende lov av 3. mars 1961 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige. Loven går blant annet ut på at også norske statsborgere betingelsesvis kan utleveres, likesom også politiske forgåelser kan begrunne utlevering, forutsatt at handlingen eller tilsvarende handling er straffbar etter norsk lov og den som begjæres utlevert ikke er norsk statsborger.

Ved en lovendring 20. januar 2012 som ennå ikke har trådt i kraft utenom mellom de nordiske landene, er adgangen til utlevering mellom de europeiske landene som er med i EU og Norge økt. Arrestordreloven bestemmer at også norske borgere kan utleveres til de øvrige landene i avtalen for straffeforfølgning, dersom en kompetent påtalemyndighet i det andre landet begjærer personen pågrepet. Vedkommende skal da normalt pågripes i Norge, plasseres i varetekt frem til utlevering kan finne sted, for deretter å møte straffeforfølgning i det fremmede landet i stedet for i Norge, slik det er idag. Stortinget har bestemt at loven skal tre i kraft fra det tidspunktet Kongen (regjeringen) bestemmer.

• jus
• strafferett