utlendingsforskriften

Stortinget har i loven gitt «Kongen» fullmakt til å gi mer detaljert regulering i forskrifts form. Selv om fullmakten er gitt til Kongen, er det regjeringen og ansvarlig fagdepartement som gjennomfører dette. Det er flere grunner til at utlendingsloven har gitt slike fullmakter. En viktig grunn er at situasjonen kan endre seg raskt på utlendingsfeltet, og det derfor kan være behov for raskt å foreta endringer i regelverket. Å endre loven er en mer langdryg prosess enn å foreta forskriftsendringer.

Et eksempel på en slik fullmakt er utlendingsloven § 9 første ledd, som bestemmer at Kongen i forskrift kan gjøre unntak fra kravet om visum for innreise til Norge. I utlendingsforskriften kapittel 3 er det fastsatt en rekke unntak for en rekke personkategorier.

Utlendingsforskriften inneholder saksbehandlingsregler om behandlingen av søknader om tillatelser (opphold, visum, familieinnvandring med mer). Den inneholder også nærmere saksbehandlingsregler om bortvisning, utvisning, utlendingspass med mer. I tillegg fremgår nærmere regler om organisering av Utlendingsnemnda samt om de ulike avgjørelsesformene i Utlendingsnemnda.

Som vedlegg til forskriften er det blant annet inntatt lister over Schengenland, stater med visumfrihetsavtale, lister over utenriksstasjoner som har avgjørelsesmyndighet og lister over diplomater og tjenestemenn som er unntatt fra visumplikt.

Lovhjemmelen for forskriften er utlendingsloven § 126, og ansvarlig fagdepartement er Justis- og beredskapsdepartementet.

• utlendingsloven
• Schengenavtalen

• Lovdata: utlendingsforskriften