D.U. (av eng. Depleted Uranium) er et biprodukt fra anriking av uran for kjernevåpen og kjernekraftverk, og hvor ca. 3/4 av isotopen 235U er fjernet. Radioaktiviteten reduseres dermed med ca. 40 % i forhold til naturlig uran. Men i tillegg fjernes alle urandøtrene i anrikningsprosessen, dvs. de 13 mellomtrinnene før uranet ender opp som bly. To av mellomproduktene gjendannes imidlertid raskt, slik at det endelige strålingsnivået er 10–20 % av det opprinnelige.
Egenskaper
Nesten all stråling fra utarmet uran er alfastråling. Denne stoppes lett, men kan være helseskadelig hvis man får stoffet inn i kroppen.
Bruk
Utarmet uran brukes som penetratorer i panserbrytende ammunisjon. Spydformede prosjektiler på en halv til ca. 8 kg trenger lett gjennom panserplater. På grunn av kollisjonsenergien forstøves uranet på baksiden av panserplaten og antennes spontant i luft. Uran brukes fordi det er det tyngste materialet i slike prosjektiler, og fordi det har lav pris og er er lett tilgjengelig som produksjonsavfall fra urananrikningsanlegg. Wolfram er i utgangspunktet like tungt, men det er langt dyrere, og for å kunne formes må det legeres med andre metaller slik at densiteten blir lavere. Store mengder uranammunisjon ble brukt av FN-styrker (hovedsakelig av USA-styrker) mot irakske styrker under Golfkrigen i 1991, mindre mengder av Nato-styrker under Kosovokrigen i 1999. Uranet detonerer ikke kjernefysisk, men etterlater seg et svakt radioaktivt støv.
Radiologisk toksisitet
Statens strålevern har beregnet at man må inhalere ca. 1/4 g utarmet uran, en etter forholdene meget stor dose, for å overskride den årlige dosegrensen i en arbeidssituasjon. Det er utelukket at slike doser kan fremkalle sykdom, utover en marginalt økt risiko for kreft.