ur

I et mekanisk ur er et legemes regelmessige svingninger grunnlag for tidsmålingen. Svingelegemet kan være pendel, balansehjul (uro) eller resonator (stemmegaffel). Den svingende bevegelsen holdes i gang ved tilføring av energi fra lodd, fjærhus eller lignende via et hjulverk (tannhjul og drev i inngrep med hverandre) til hemverket (gangpartiet, échappement), som støtvis gir fra seg energi til den svingende delen. Av de mange gangkonstruksjonene har de fleste ankerhake (derav navnet ankergang). Mest utbredt er «sveitsisk ankergang», hvor ankerhaken er forsynt med syntetiske edelstener. I billigere ur og i vekkerur benyttes stiftanker. I pendelur brukes også forskjellige slags ankergang (slepegang, hvilegang). Eksempler er de norske Toten-urene og de tyske Schwarzwald-urene.

Ur har gjennom tidene også hatt status som dekorasjon eller markering av posisjon i samfunnet. Mange har nå flere ur til bruk i ulike sammenhenger, gjerne som avanserte og dels svært kostbare smykker, som arbeidsredskap eller som utstyr tilpasset sportsaktiviteter.

Moderne ur kan deles inn i hovedtyper etter hvordan tiden vises, det vil si i analoge ur med visere og digitalur som viser tall. De kan også deles inn etter teknologi, det vil si mekaniske ur styrt av pendel eller svinghjul med spiralfjær, eller elektroniske ur styrt med krystaller eller andre kretser som gir stabile elektroniske svingninger. Kombinasjoner med elektroniske kretser som styrer analoge visere er mest brukt blant annet fordi analog visning er rask å oppfatte for omtrentlig tid. Digital visning (tall på display) brukes for mer eksakt visning av tid, men er litt langsommere å oppfatte.

Som utgangspunkt for målingene bruker man svingninger på atomært nivå. Et kvartsur måler tiden etter resonanssvingningene i en kvartskrystall, mens atom-ur (molekylur) blir styrt av atom- eller molekylsvingninger.

Moderne materialteknologi og materialbehandling har gitt muligheter for å lage svært stabile og nøyaktige deler i elektroniske og mekaniske armbåndsur, slik at svært nøyaktige kronometre (ur som i henhold til COSC (Contrôle Officiel Suisse des Chronomètres) angir korrekt tid innenfor få sekunder under store fysiske påkjenninger i en 16-dagers periode. De er også utstyrt med mange funksjoner som datovisning og riktig korrigering for de ulike månedene, skuddår og månefaser. Elektroniske ur lages også svært nøyaktige og kan ha kombinasjoner av digital og analog visning, dessuten en rekke tilleggsfunksjoner som nedtelling, alarmfunksjoner, høydemåler og kompass.

Radiostyrte ur er ur med radiomottaker som kan styres av spesielle radiosendere som kalibrerer uret til rett tid. Den første senderen ble plassert i Mainflingen ved Frankfurt i Tyskland. Radiostyrte ur oppnår en gangnøyaktighet på under 1 sekund på 1 million år. Kombinert med mottak for GPS-signaler kan også ur vise hvor man befinner seg geografisk. Med radiostyring via satellitter, radiosendere på bakken eller internett er det mulig å få nøyaktighet på få hundredels og ned til milliondels sekund for nøyaktige målinger av fysiske fenomener.

Tidsvisning er ikke lenger forbeholdt ulike ur, men elektronikk på TV, radioer, kjøkkenutstyr, mobiltelefoner og datamaskiner kan også vise rett tid. Urene kan brukes til å styre utstyret (start/stopp) etter manuelt, fjernstyrte eller automatisk innstilte tidspunkter eller intervaller.

Verdens eldste tidsangivelser bygde på iakttagelser av naturen, for eksempel Solens opp- og nedgang. Som den første virkelige tidsmåler brukte man skyggen; til å begynne med av naturgjenstander, senere av høye tårn, obelisker og annet. Deretter konstruerte man mer eller mindre pålitelig graderte solur, som i forskjellige utforminger ble brukt av antikkens kulturfolk, babylonere, kaldeere, egyptere og så videre.

Vannur eller klepsydra var i bruk i Egypt allerede rundt år 1500 fvt. og bestod av et kar med et lite hull i bunnen som vannet langsomt rant ut gjennom. Vokslys kunne man også bruke som ur; man måtte vite hvor hurtig de brant og forsyne dem med en tidsmarkering. Oljeuret kjenner man fra 1500-tallet; det bestod av en glassbeholder med loddrett tidsskala. Oljen sank når den ble trukket ut via en brennende veke.

Sandur eller timeglass har anvendelse selv i vår tid. På sjøen var timeglasset lenge det beste uret, fordi det ikke ble påvirket av skipets bevegelser. Til sjøs oppstod også oppdelingen av den fire timer lange skipsvakten i åtte glass.

I eldre tid var også verkets deler vakkert utformet. På 1600-tallet var det utformet typer som også senere har vært vanlige: gulvur, bordur, konsollur og veggur. I de første urene var utseendet sterkt bestemt av verkets konstruksjon, og kassene var forsiktig dekorert. Med senrenessansen og de senere stilartene ble kassene rikt dekorert av kunsthåndverkere, og vakte ofte sterkere interesse enn verkene. Av gulvurene er de engelske fra 1700-tallet særlig vakre. Før 1750 hadde urskiven oftest kvadratisk form, deretter fikk den en halvrund overdel (arkade).

Gjennom århundrene har det oppstått stadig nye metoder for å markere tidens gang. Solskyggen kunne bare brukes om dagen og når været var pent. På vannur, sandur og lignende kunne man markere tidsenhetene på selve beholderen, men både ved vannurene og de senere vektur og pendelur ble det naturlig å konstruere et viserverk som gav bedre uttrykk for tidsenhetene. På 1600-tallet ble timeviseren supplert med en minuttviser, opprinnelig på en særskilt skala, og med arabiske tall for hvert femte minutt. Til timeskalaen ble det benyttet romertall. Sekundviseren ble mer vanlig i bruk på midten av 1700-tallet.

Etter at elektriske ur ble vanlige og ikke minst i forbindelse med at elektroniske ur fikk sitt gjennombrudd i 1970-årene, gikk man over til digitalsystemet, hvor man benyttet tallangivelse i stedet for visere. I 1990-årene var det liten interesse for digitalur, og nå har ur med analog visning igjen blitt dominerende. Kjente merker som Rolex, Cartier og Omega blir kopiert i Østen og kommer på markedet i store mengder.

• tid
• elektrisk ur
• digitalur
• kvartsur
• synkronur

• Bruton, Eric: The History of Clocks and Watches, 1993, isbn 0-316-90775-8
• Ingstad, Olav: Urmakerkunst i Norge: Fra midten av 1500-årene til laugstidens slutt, 1980, isbn 82-05-11759-4