beleiringstilstand, fr. état de siège, eng. state of emergency. I henhold til gjeldende rettsregler i en rekke land er det adgang for statsmaktene til ved lov eller regjeringsbeslutning å treffe bestemmelse om unntakstilstand. Vilkår for erklæring om unntakstilstand, som kan gjelde hele landet eller bestemte distrikter, er i alminnelighet at rikets ytre eller indre sikkerhet er truet som følge av krig, opprør eller ekstraordinære kriseforhold. Unntakstilstand innebærer at regjeringen (statssjefen), ofte også militære myndigheter, får vidtgående fullmakt til å treffe tiltak som ligger utenfor eller er i strid med gjeldende lov eller forfatning, f.eks. om rekvisisjon, sensur, begrensning av ytrings-, forsamlings- og foreningsfrihet, sikringstiltak overfor mistenkelige personer (internering), innføring av særdomstoler m.m.
Det har etter norsk rett vært antatt at statsmaktene, når det foreligger en tvingende nødssituasjon, i henhold til konstitusjonell nødrett kan utøve en myndighet svarende til den som i andre land er hjemlet i lover om unntakstilstand. Under inntrykk av den truende internasjonale situasjon ble det 15. des. 1950 gitt en lov som gir regjeringen særlige fullmakter når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare (se beredskapslovene).
Under den tyske okkupasjon av Norge utferdiget Reichskommissar Terboven 31. juli 1941 en forordning om sivil unntakstilstand. I henhold til denne ble sivil unntakstilstand etablert i Oslo og omegn 10. sept. 1941, da dødsdom ble avsagt og fullbyrdet over Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, og oktober 1942 i Trondheim med omliggende distrikter, da 10 menn ble skutt.