unnlatelse

Unnlatelse, det å la være å handle.

Unnlatelse av å foreta en bestemt handling kan på samme måte som en positiv handling medføre straffansvar og dra erstatningsplikt etter seg. Straffeloven av 1902 fastsatte i § 4 at hvor loven bruker ordet handling, er derunder også innbefattet unnlatelse av å handle, hvis ikke det motsatte uttrykkelig er sagt eller fremgår av sammenhengen. I den nåværende straffelov er denne presisering tatt ut som «unødvendig og intetsigende», men uten at det er foretatt noen endring. Forutsetningen for at en unnlatelse skal være straffbar, vil normalt være at det består en plikt til å foreta bestemte handlinger, slik at unnlatelse er rettsstridig.

En rekke straffebud tar også direkte sikte på å ramme unnlatelse, for eksempel bestemmelsene om straff for unnlatelse av å oppfylle hjelpeplikten overfor tilskadekomne når man med eller uten egen skyld er blitt innblandet i trafikkuhell (vegtrafikkloven av 1965 § 12) eller ved forsømmelser av hjelpeplikt etter straffeloven § 287 for den som generelt ikke etter evne hjelper en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse.