Uførhet er en tilstand av nedsatt arbeids- eller ervervsevne som følge av sykdom, ulykke eller medfødt skade.
Tidligere ble begrepet invaliditet brukt som synonymt med uførhet om personer som var livsvarig arbeidsudyktige på grunn av ulykkesskader eller medfødte skader.
Uførhetsbegrepet har fått stor både sosial- og helsefaglig og økonomisk betydning i offentlig trygd og privat forsikring, men defineres og praktiseres forskjellig i forskjellige ordninger. Reglene er fastsatt dels i forsikringsvilkår, dels i lover og forskrifter.
Det skjelnes mellom medisinsk, yrkesmessig og ervervsmessig uførhet. Etter lov om folketrygd av 28. februar 1997 kapittel 12 gis uføretrygd til personer som er mellom 18 og 67 år når evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er varig nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte. Videre er det et krav at hensiktsmessig behandling og individuelt utformete arbeidsrettede tiltak ikke har lykkes eller åpenbart ikke vil gjøre vedkommende arbeidsfør. Ved yrkesskader gis uføretrygd etter spesielle regler (yrkesskadetrygd). For å få tilstått uføretrygd kreves det altså at arbeidsevnen er varig nedsatt, mens sykepenger og arbeidsavklaringspenger mottas når uførheten er midlertidig eller spørsmålet om varighet er uavklart.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.