Samme dag, mandag 29. september 1788, hadde Gustav 3., stadig i Karlstad, et svært viktig møte. Den britiske ambassadør sir Hugh Elliot hadde omsider lyktes i å oppspore kongen. Ambassadøren hadde et viktig mål for møtet: å sørge for fred i Norden. Storbritannia var avhengig av fri handel i Østersjøen, og derfor måtte ikke Sverige bli svekket og Russland styrket. Sverige burde derfor støtte seg til England og Preussen heller enn til Frankrike. Dessuten var forholdet mellom Danmark og Preussen betent, for danskene fryktet et tysk angrep mot Holstein.
For Gustav 3. var situasjonen vanskelig. Han hadde tapt krigen i Finland, men håpet å seire i vest mot Danmark-Norge, russernes allierte. Onsdag 1. oktober dro Gustav i all hast sørover mot Göteborg. Samme dag hadde Karl av Hessens norske hær okkupert Uddevalla. Først 4. oktober rykket soldatene videre.
Gustav 3. nådde Göteborg før Karl av Hessen. Hans ankomst inspirerte byens forsvarere, og dessuten hadde han nå England og Preussen i ryggen. Dagen i forveien, 3. oktober, hadde Karl av Hessen fått et overraskende brev fra Karlstad. Det var skrevet av sir Hugh Elliot og advarte prinsen om England og Preussens støtte til Sverige. Elliot anbefalte seg selv som megler og ville foreslå våpenhvile.
8. oktober nådde den norske hæren sitt sørligste punkt under angrepet. Det var byen Kungälv med ruinene av den gamle norske festningen Båhus. Det var nå klart at Gustav 3. befant seg i Göteborg, og at bare våpenhvile kunne sikre trygg tilbakemarsj til Norge. Våpenhvile ble inngått, men den omfattet bare tropper til lands. Altså hadde Gustav 3. frie hender til sjøs. 25 norske transportskip med forsyninger til Uddevalla ble oppbrakt og fraktet til Marstrand. Svenskene erobret også to skip lastet med krigsbytte fra Kvistrum.
Søndag 19. oktober brøt den norske hæren opp fra Kungälv og begynte marsjen nordover. Det var stadig regn og tiltakende høstmørke. 6. november forlot de siste norske soldatene Uddevalla. 12. november krysset styrkene Svinesund og ble mottatt i Halden med salutt og hurrarop. Det var lite å rope hurra for. Tross seieren ved Kvistrum var ingenting oppnådd, og utover høsten begynte dødeligheten i den norske hæren å stige. Dysenteri og gallefeber var hyppige dødsårsaker i tillegg til mangelen på kyndig pleie og smitte mellom hjemvendte soldater. At dødstallet nådde 3000–4000 mann, er nok altfor høyt anslått, men tallet 1000–1500 virker ikke usannsynlig. Hva gjorde de norske soldatene så følsomme overfor sykdommer? Kostholdet har vært nevnt. Men forsyningssituasjonen var god ut fra tidens standard. Viktigere var nok fuktigheten. Dårlig personlig utrustning, vedvarende høstregn og dårlige støvler og strømper må ha utsatt soldatene for store påkjenninger, noe som lett kunne føre til blant annet lungebetennelse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.