tyttebærkrigen

Målet for svenskene var St. Petersburg. Gustav sendte sine harde krav til tsaritsa Katarina 2, men kravene ble ikke besvart. Resten av det svenske felttoget endte i fiasko. Et stort sjøslag brakte bare uavgjort, og verre var det at general Carl Gustaf Armfeldt og over hundre offiserer begikk mytteri og tilbød tsaritsaen fredsforhandlinger – bak kong Gustavs rygg.

I siste del av august 1788 var Gustav på vei tilbake til Sverige for å ta et oppgjør med de militære mytteristene. På Åland fikk han en viktig beskjed fra den danske utenriksministeren Andreas Peter Bernstorff: Danmark-Norge ville innfri sine forpliktelser etter defensivpakten fra 1773. Man kan undre seg over hvorfor beskjeden kom så sent, men i 1788 gikk ingen melding eller noe brev raskere enn en hest kunne ri eller en båt kunne seile. I tillegg kom en annen forsinkende faktor. Den danske enevoldskongen Christian 7. var psykisk syk og i realiteten uten noen innflytelse. Makten lå i kongens råd og hos Christians sønn, den unge kronprins Frederik (den senere Frederik 6.). Men han befant seg av alle steder på Hokksund i Norge.

Høsten 1787 hadde Gustav 3. avlagt et overraskende besøk ved det danske hoffet i København. Gustav ønsket å prate Danmark ut av defensivalliansen med Russland. Utspillet fikk ingen følger bortsett fra at den danske ledelsen forsto at Gustav ønsket ryggen fri ved et kommende angrep på Russland. Det ble derfor besluttet å gjøre mottrekk. Påfølgende sommer, altså i 1788, skulle Norge få storfint besøk. Å sende kong Christian var utelukket, men kronprins Frederik fikk duge.

Målet med kronprins Frederiks besøk var å knytte båndene mellom Norge og Danmark enda tettere og å bevare helstaten. Metoden var å samle den norske hæren til store parader, én i Fredrikstad og én i Trondheim. Med seg på reisen skulle kronprinsen ha kommanderende general i Norge siden 1772, landgreve Karl av Hessen. Selve reisen varte i snaue to måneder – fra København via Frederikshavn til Fredrikstad. Deretter gikk ferden til Christiania og opp Gudbrandsdalen til Trondheim. Returen foregikk via Røros og Østerdalen med en avstikker til Kongsberg og til slutt til Kristiansand.

Nyheten om at Gustav 3. hadde angrepet Russland, nådde kronprinsen og Karl av Hessen 29. juli. Den hadde brukt en måned på veien. At Danmark-Norge måtte oppfylle traktaten med Russland fra 1773, var hevet over tvil, men kunne man oppnå mer? Karl skrev et brev til Bernstorff der han foreslo at hele den norske hæren på 40 000 mann og hele den dansk-norske flåten skulle bli satt inn mot Sverige. Det ble foreslått at russerne skulle betale et bidrag på seks millioner speciedaler. Det endelige målet var å frata Sverige de norske og danske provinsene som hadde gått tapt i 1660 (etter Bjelkefeiden).

Bernstorff lot seg ikke friste. Det var flere faktorer som spilte inn, ikke minst det at både Preussen og England ønsket fred i Norden. Konklusjonen ble at et norsk korps på 10 500 mann skulle bli sendt inn i Sverige i slutten av september, men ikke i egenskap av norske soldater – de skulle hete «russiske hjelpetropper». Målet for Bernstorff var å oppfylle forpliktelsene overfor Russland og samtidig unngå at Danmark-Norge kom i krig med Sverige.

Karl av Hessen fikk det travelt. Han skulle lage en plan for sine «russiske hjelpetropper». Planen omfattet fire akser. Kontreadmiral Jacob Arenfeldt skulle operere langs den svenske vestkysten. Generalmajor Theodor Christian von Krogh skulle angripe Jämtland fra Trøndelag med 1650 mann og spre ryktet om at deres mål var selveste Stockholm. Tredje angrepsakse var et innfall fra Kongsvinger mot Karlstad. Denne delen av planen ble imidlertid snart kjent og derfor oppgitt. Hovedangrepet skulle bli ført inn i Sverige over Iddefjorden, besette Strömstad og Uddevalla, og deretter erobre Göteborg og eventuelt ta vinterkvarter der – om konflikten ble langvarig. Til dette hovedangrepet hadde Karl av Hessen i alt 10 500 mann.

Den norske hæren besto i 1788 av vernepliktige og vervede soldater. De siste var organisert i to regimenter, et sønnafjells og et nordafjells. I tillegg kom de vervede garnisonskompaniene på hver 150 mann, fordelt på byer som Bergen, Trondheim, Kristiansand, Kongsvinger og Fredriksvern (Stavern). Også artilleristene var vervet. Det store flertallet av soldatene i Karl av Hessens hovedangrep var vernepliktige norske bygdegutter. De måtte stå i rullene i 14 år og gjøre tjeneste i rundt 15 dager hvert år. Selve verneplikten lå ikke på den enkelte mann, men på gården han bodde på. En storgård skulle stille én mann og to mindre gårder det samme, eller fire småbruk kunne slå seg sammen om å stille én mann. Det ble en hær av bondesønner, drenger, tjenestekarer og husmenn.

Uniformen var en rød ullfrakk. Under den bar man en knappet vest over trøyen. På hodet en tosnutet filthatt. Buksene var lyse, og på føttene hadde soldatene støvler dekket av lårhøye gamasjer. Uniformen var den samme for parade som for strid, og skulle vare i to år for de vernepliktige under krig. Selv om alt ulltøyet ga varme også i vått vær, var slitestyrken liten. Støvlene var i utgangspunktet ofte dårlige, og ble ikke bedre av lange marsjer i fuktig vær og på sølete landeveier.

Mat måtte soldatene ha. Dette problemet ble forsøkt løst med et eget kostregulativ. Hver dag skulle soldaten få 30 gram smør, 42 gram flesk, 15 gram tobakk og tre desiliter brennevin. Hver åttende dag skulle han i tillegg motta fem sild, én liter erter og tilsvarende mengde gryn, en halv kilo ost og samme kvantum saltet oksekjøtt eller fårekjøtt og til slutt tre desiliter salt. Brød og øl var ikke nevnt, men viktige ingredienser i soldatenes kosthold. For å få kjøpt de nødvendige varene skulle soldaten i 1788 i lønn og kostpenger motta åtte skilling om dagen. 625 gram «hardt brød» eller en kvart kilo kjøtt kostet to skilling. Forsyningene skulle bli ordnet av handelsmenn som fulgte hæren eller ved uttak i store magasiner bak fronten.

Ved siden av uniform og kost var personlige våpen det viktigste for enhver soldat. I 1788 var det et glattløpet flintlåsgevær som med påsatt døllebajonett veide fem kilo. Ladingen var omstendelig, og en øvet skytter kunne knapt avfyre mer enn tre skudd i minuttet. Praktisk skuddvidde oversteg ikke 100 meter. Også artilleriet var primitivt sammenlignet med nåtidens. Kanonene ble ladd forfra med krutt og kule. En seks punds kanon skjøt en jernkule som veide tre kilo. Den vanligste kanonen i Karl av Hessens felttog var ettpundskanoner, såkalte amusetter. Betegnelsen amusette, altså noe man morer seg over, kom av at kanonen nærmest ble betraktet som et leketøy. De var lette å dra med seg, men avfyrte bare halvkilos tunge kuler. Det ble også benyttet kardesk eller metallbiter som ga samme effekt som et haglgevær.

Karl av Hessen ville ha en militær avgjørelse, for nordmennene var totalt overlegne. Men et mulig blodbad på de svenske soldatene ble så hindret av et regnskyll som gjorde begge parter våte til skinnet og fengkruttet ubrukelig. Oberst Tranefelt var blitt reddet av regnet, men ville vinne enda mer tid. En ny offiser ble sendt fram. Det var i manifestet punkter som måtte bli utdypet. Svar ble gitt, og svenskene fikk et tilbud om å overgi seg. Tilbudet ble høflig avslått. Det gikk mot kveld 25. september. Karl av Hessen lot hente oberst Tranefelt og informerte ham – på flytende fransk – at han ville unngå å bruke sin overmakt mot så tapre menn. Om svenskene overga seg, ville han la obersten få retirere, og de ville stadig være venner.

Felttoget i Sverige høsten 1788 hadde forløpt uten at et skudd var blitt avfyrt. Alt så ut til å gå nordmennenes vei – først i Uddevalla, senere i Göteborg. Langsomt rykket soldatene videre. Skulle den norske hæren bli stanset, måtte det skje ved Kvistrum. Her var det gamle forsvarsstillinger, rettet mot nord, der nordmennene kom vandrende. På sørsiden av elven og ved den kryssende broen like ved Kvistrums vertshus var stillingen god.

Søndag 28. september 1788 red og marsjerte de norske soldatene fra Tanum mot Kvistrum. Prinsene Karl og Frederik tok inn på gården Bråland. De norske troppene rykket imidlertid inn i selve Kvistrum, besatte vertshuset og rykket over broen. Ikke et skudd ble løsnet. Karl av Hessen må ha sovnet i den tro at oberst Tranefelt hadde oppgitt å forsvare den gamle skansen ved Kvistrum og heller trukket sine soldater lenger sørover.

Mandag 29. september regnet det fremdeles. Karl av Hessen må ha trodd at svenskene hadde retirert. Men så fulgte to overraskelser: To norske adjutanter hadde tilbrakt natten på Kvistrum vertshus, på samme rom som den svenske oberst Tranefelt hadde bodd natt til lørdag. Obersten hadde fått et brev fra sin svigerfar, general Hierta. Etter at brevet var lest, hadde obersten revet det i småbiter. Det var disse bitene de norske adjutantene hadde kommet over. Med tålmodighet og fingerferdighet lyktes de i å sette sammen brevet. For det første ga det opplysninger om de svenske forsvarsstyrkene ved Kvistrum. For det annet: Kong Gustav 3. var i Karlstad og var ventet sørvestover.

Adjutantene brakte straks brevet til Bråland. Karl av Hessen fikk vite innholdet av etterretningskuppet mens han spiste en sen frokost på Bråland. Han hadde god tid og håpet at Tranefelt hadde trukket seg ut av Kvistrum. Da ville veien videre til Uddevalla ligge åpen – fortsatt uten at skudd var avfyrt. Prinsens befippelse må ha vært stor da oberst Tranefelt ble meldt på Bråland. Tranefelt trengte tid – han håpet kanskje at Gustav 3. ville komme, at general Hierta kunne sende forsterkninger, eller at hans egne soldater fikk ytterligere hvile. Først klokken 15 ble det oppbrudd. Det siste som visstnok ble sagt (ifølge Karl av Hessens biografi), var følgende fra Karl til Tranefeldt: «Gud gi, min kjære oberst, at De hadde retirert sist natt.» Svaret var: «Jag har mine order, dem jag som rättskaffen krigsman bör följa.» Det gikk mot slag.

Svenskene hadde ikke valgt den gamle skansen på sørsiden av broen som forsvarsstilling, men heller sperret veien én kilometer mot vest. Broen ble ikke sprengt. I løpet av mandag 29. september trengte general Johann Friedrich von und zu Mansbach to norske bataljoner over broen og opp i fjellene bak den ubenyttede skansen. Dermed kunne de omgå den svenske stillingen. General Dürings dragoner rykket også over elven og sto klar til å rykke fram langs veien, rett mot den svenske sperringen. Ved 17-tiden ble ordre om ild gitt fra norsk side. Men kanonene var små og gjorde minimal skade. Røyk fra kanoner og musketter innhyllet snart krigsskueplassen, og dette, sammen med kveldsmørket, hindret oversikten. Mansbachs soldater hadde fullført sin omgående bevegelse og sto nå vest for svenskene – som var omringet.

En svensk kanonsalve felte norske soldater. Nordmennene svarte med muskettild. Krigshandlingene varte i over tre kvarter. Deretter lot general Hierta sin trommeslager slå signalet «chamade», et tegn på umiddelbart ønske om våpenhvile. Det var på høy tid. Dürings dragoner sto klare til å angripe svenskene.

De svenske offiserene fikk ordre om å innfinne seg på Kvistrums vertshus. Hver og én ble presentert for de danske prinsene Karl og Frederik, som benyttet anledningen til å komplimentere dem for mot og tapperhet. Dagen etter innfant norske offiserer seg i den svenske leiren, overvar at svenskene la sine våpen på bakken, og uttalte at de fleste soldater kunne dra hjem. Offiserene måtte avlegge æresord om ikke å delta i videre krig mot Danmark og Russland. Beslutningen ble hilst med svenske hurrarop.

Ingen nordmenn ble fanget ved Kvistrum. Ingen var savnet. Men fire mann var drept og 19 var «questede». De svenske tilsvarende tapene var fem drepte og 62 sårede. Med andre ord var det små tap i et slag der omkring 8000 soldater hadde deltatt. Men som i enhver krig var det også i 1788 en tendens til å overdrive fiendens tap. Svenskene mente at egne tap hadde vært 400, men at nordmennene hadde mistet så mange som 1800 mann.

Samme dag, mandag 29. september 1788, hadde Gustav 3., stadig i Karlstad, et svært viktig møte. Den britiske ambassadør sir Hugh Elliot hadde omsider lyktes i å oppspore kongen. Ambassadøren hadde et viktig mål for møtet: å sørge for fred i Norden. Storbritannia var avhengig av fri handel i Østersjøen, og derfor måtte ikke Sverige bli svekket og Russland styrket. Sverige burde derfor støtte seg til England og Preussen heller enn til Frankrike. Dessuten var forholdet mellom Danmark og Preussen betent, for danskene fryktet et tysk angrep mot Holstein.

For Gustav 3. var situasjonen vanskelig. Han hadde tapt krigen i Finland, men håpet å seire i vest mot Danmark-Norge, russernes allierte. Onsdag 1. oktober dro Gustav i all hast sørover mot Göteborg. Samme dag hadde Karl av Hessens norske hær okkupert Uddevalla. Først 4. oktober rykket soldatene videre.

Gustav 3. nådde Göteborg før Karl av Hessen. Hans ankomst inspirerte byens forsvarere, og dessuten hadde han nå England og Preussen i ryggen. Dagen i forveien, 3. oktober, hadde Karl av Hessen fått et overraskende brev fra Karlstad. Det var skrevet av sir Hugh Elliot og advarte prinsen om England og Preussens støtte til Sverige. Elliot anbefalte seg selv som megler og ville foreslå våpenhvile.

8. oktober nådde den norske hæren sitt sørligste punkt under angrepet. Det var byen Kungälv med ruinene av den gamle norske festningen Båhus. Det var nå klart at Gustav 3. befant seg i Göteborg, og at bare våpenhvile kunne sikre trygg tilbakemarsj til Norge. Våpenhvile ble inngått, men den omfattet bare tropper til lands. Altså hadde Gustav 3. frie hender til sjøs. 25 norske transportskip med forsyninger til Uddevalla ble oppbrakt og fraktet til Marstrand. Svenskene erobret også to skip lastet med krigsbytte fra Kvistrum.

Søndag 19. oktober brøt den norske hæren opp fra Kungälv og begynte marsjen nordover. Det var stadig regn og tiltakende høstmørke. 6. november forlot de siste norske soldatene Uddevalla. 12. november krysset styrkene Svinesund og ble mottatt i Halden med salutt og hurrarop. Det var lite å rope hurra for. Tross seieren ved Kvistrum var ingenting oppnådd, og utover høsten begynte dødeligheten i den norske hæren å stige. Dysenteri og gallefeber var hyppige dødsårsaker i tillegg til mangelen på kyndig pleie og smitte mellom hjemvendte soldater. At dødstallet nådde 3000–4000 mann, er nok altfor høyt anslått, men tallet 1000–1500 virker ikke usannsynlig. Hva gjorde de norske soldatene så følsomme overfor sykdommer? Kostholdet har vært nevnt. Men forsyningssituasjonen var god ut fra tidens standard. Viktigere var nok fuktigheten. Dårlig personlig utrustning, vedvarende høstregn og dårlige støvler og strømper må ha utsatt soldatene for store påkjenninger, noe som lett kunne føre til blant annet lungebetennelse.