betegnelse i det gamle Hellas på en mann som hadde oppkastet seg til enehersker i staten uten støtte i lov eller sedvane. Slike tyranner fremstod i flere greske stater, særlig på 600- og 500-tallet f.Kr. (Periandros, Polykrates, Peisistratos) og i en senere fase på Sicilia (Gelon, Hieron, Dionysios). Tyranniet oppstod ofte i reaksjon mot aristokratiske eller oligarkiske tradisjoner, ut fra sosiale motsetninger eller under press fra ytre fiender. Mange tyranner var dyktige regenter.
Ordet tyrann betegner først og fremst en hersker som ukonstitusjonell og sier lite om styresettet, bortsett fra at det var utradisjonelt. Men dels fordi noen tyranner var uten skrupler, dels fordi eneherredømme overhodet var forhatt og endelig fordi demokratiet i Athen etterfulgte tyranniet og måtte fremheve befrielsen, ble tyrann betegnelse for en hardhendt despot, en betydning ordet siden har beholdt.