turban

Sikher innviet i sikhismens khalsa har ikke lov å klippe håret, og turban er obligatorisk for alle med uklippet hår. Begrunnelsen for uklippet hår er at det er galt å klippe det Vaheguru (gud) har skapt. For sikher er også arbeid en plikt, og å gå med løst hår ville være upraktisk. Håret på hodet tilhører dessuten intimsfæren. Det dekkes derfor med en turban. Håret skal gres hver dag.

Turbanen har ulike farger, og det er også ulike turbanstiler. Fargevalg kan symbolisere religiøs gruppetilhørighet eller politisk sympati. Tilhengere av den religiøse tradisjonen Nihang bruker blå turban, og tilhengere av Namdhari-tradisjonen bruker hvit. Svarte og blå turbaner har vært forbundet med det politiske partiet Akali Dal, og oransje turban symboliserte på 1980-tallet kampen for et selvstendig Khalistan. I dagliglivet uttrykker valg av farge som oftest smak og behag, og at fargen passer til resten av antrekket. Sikh-barn går ikke med turban, men med et kortere tøystykke, patka.

Turbanen er så viktig for sikher at de ofte får unntak fra regler som ville fått dem til å bryte med turbantradisjonen. De får for eksempel i mange land unntak for motorsykkelhjelm og hjelm på byggeplasser, og turbanen tilpasses militær- og politiuniformer. Sikh-kvinner bruker bare unntaksvis turban, og da ofte en mindre type, og det forekommer mer blant sikher i vesten enn i India.

Fra 1400-tallet har turbanen vært en del av motedrakten i Europa. Den ble ofte båret av kvinner, der håret ble drapert inn i turbanen. Fra 1780–årene og frem til 1840 og fra 1920 til 1950 har turbanen vært et viktig hodeplagg i motedrakten for kvinner. Turbanen kunne være pyntet med juveler og fjær. Fra 1805 til 1830 var fjær og kostbare tekstiler brukt. Slike overdådige turbaner skulle visstnok bare brukes av gifte kvinner.

Den franske moteskaperen Paul Poiret (1879–1944) lot kolleksjonene fra 1907 til 1914 følges av hodeplagg formet som turban, som for eksempel hodeplagget til Strozzi-kjolen fra 1911. Da var turbanen formet som en hatt, i dette tilfellet av stoff i to farger i kontrast, mørkeblått og gull, med hvit fjær midt foran. Hodeplagget er formet som en turban, men behøvde ikke vikles om hodet. Det er denne typen turban som ble en yndet kvinnehatt på 1900-tallet.

Turban var opprinnelig et orientalsk hodeplagg for menn. Hodeplagget besto av et stykke stoff som ble viklet rundt hodet på mange forskjellige måter. Opprinnelig var det et hodeplagg for muslimske menn. Hodeplagget har vært i bruk fra tidlig middelalder i Midtøsten, i India, Persia og Tyrkia. I Tyrkia og Midtøsten ble turbanen til ved at den ble drapert rundt en flatformet lue eller liten hatt. Stoffet kunne være laget av musselin, tynt bomullsstoff, silke eller annet tøy.

Turban er i skandinavisk draktskikk et kvinnehodeplagg drapert av stoff, en etterligning av tyrkisk mannshodeplagg. Turbanen var moderne i en periode på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, men er ikke en del av de norske folkedraktene.

• sikhisme
• Religion i India
• turban i norske folkedrakter