Tredjestanden bærer adelen og geistligheten på ryggen
Tredjestanden bærer adelen og geistligheten på ryggen, karikaturtegning fra 1789. Under bildet står det «får håpe dette spillet snart er over».
Utsnitt av et stort maleri av en stor mørk sal stappfull av folk. På et ålatå midt i står en mann som holder en bok i den ene hånden og har den andre armen hevet. Rundt ham i salen står flere andre menn som også løfter den ene armen. Foto av maleri
Den franske revolusjon er et av de viktigste tidsskiller i europeisk historie. Bildet fremstiller det historiske øyeblikk da tredjestanden erklærer seg som nasjonalforsamling og avlegger Eden i ballhuset, 20. juni 1789.
Av /Musée Carnavalet / Wikimedia Commons.

Tredjestanden var en av de tre stendene i Frankrike før den franske revolusjon i 1789, og utgjorde det store flertallet av befolkningen. Representanter for tredjestanden var den viktigste samfunnsgruppen under revolusjonen. De var motstandere av adelens og geistlighetens privilegier, og krevde å få større innflytelse i nasjonalforsamlingen generalstendene. Under generalstendene sommeren 1789 erklærte tredjestanden at de var Frankrikes nasjonalforsamling, og de avla Ballhus-eden på at de ikke skulle skilles før de hadde laget en grunnlov for Frankrike. I løpet av revolusjonen ble det franske standssamfunnet formelt opphevet.

Faktaboks

Etymologi
fransk le tiers état
Også kjent som

engelsk third estate

Representantene for tredjestanden som hadde vært aktive under revolusjonen, tilhørte imidlertid en politisk og økonomisk elite. Det store flertallet av tredjestanden var bønder, arbeidere og tjenere, men ingen av disse gruppene var representert under generalstendene. På mange måter ble eliten av tredjestanden sammen med adelen og geistligheten en ny overklasse etter revolusjonen. Likevel førte tredjestands-representantenes innsats under revolusjonen til at en større del av befolkningen fikk demokratiske rettigheter. Blant annet fikk rundt 75 prosent av mennene stemmerett, noe som var en høy andel på den tiden.

Omfang og utvikling

Tre stender, tegning fra 1200-tallet
En fransk fremstilling av det gamle stendersamfunnet: Prest, ridder og arbeidsmann. Adelen og geistligheten hadde flere ulike privilegier, altså rettigheter som ikke resten av befolkningen hadde. Blant annet kunne de ha rett til å inneha embeter (som innebar at de deltok i statsstyret), skattefrihet eller rett til å kreve inn avgifter. Rettighetene gikk i arv via farslinjen. En stor del av årsaken til Den franske revolusjon var at tredjestanden i større og større grad motsatte seg urettferdigheten i dette.

Det førrevolusjonære franske samfunnet hadde siden middelalderen vært inndelt i tre stender: Førstestanden var geistligheten (oratores = de som ber), andrestanden var adelen (bellatores = de som kriger), og tredjestanden var alle de andre (laboratores = de som arbeider). I 1789 utgjorde tredjestanden ca. 98 prosent av befolkningen.

I standssamfunnets politiske metafor – samfunnet som kropp – var tredjestanden gjerne beina og armene, mens adelen var brystet, og kongen var hodet. Tredjestanden var en restkategori, den sto lavest på rangstigen og hadde som stand betraktet ingen privilegier, i motsetning til de to andre stendene (se adelsprivilegier). Første- og andrestandens oppgaver var skarpt definert. I kontrast til dette beskrives tredjestandens rolle slik i en uttalelse fra Paris-parlamentet fra 1776: «Nasjonens siste klasse, som ikke kan yte staten så opphøyde tjenester, gjør opp for seg gjennom skatter, håndverk og kroppsarbeid.»

I løpet av velstandsutviklingen på 1700-tallet hadde eliten i tredjestanden økt sin samlede økonomiske og kulturelle makt betraktelig. Dette gjaldt finanseliten, handels- og næringsborgerskapet, storbønder, folk i frie yrker (særlig advokater og leger) samt ikke-adelige jordeiere og offentlige embetsmenn. Kulturelt, sosialt og økonomisk smeltet på mange måter eliten av tredjestanden sammen med eliten av adelen og geistligheten i en ny overklasse.

Det fantes også muligheter for rike ikke-adelige til å komme inn i adelen. Men dette kunne være en meget langdryg prosess, som kunne gå over flere generasjoner. Åpningene var uansett ikke mange og store nok til å hindre at en stor del av tredjestandseliten følte seg frustrert og ydmyket i sine sosiale ambisjoner av de evinnelige påminnelser om at de var av lavere rang. For eksempel måtte ikke-adelige godseiere betale en egen avgift, kalt droit de franc-fief (avgift for å kunne inneha len). Forgjeldede adelsmenn med fornem rang kunne finne seg et innbringende gifte i høyborgerskapet, og parets barn ville da arve mannens adelige status. Innenfor adelen ble dette omtalt som å gjødsle sine jorder (med møkka fra tredjestandens velstand). Men det motsatte var ikke sosialt akseptabelt. Barna til en adelskvinne som giftet seg med en borgerlig mann ville nemlig ikke bli adelige, for adelskap kunne bare arves gjennom mannslinjen. Løsningen for mange adelsfamilier var derfor å sende ugifte døtre i kloster heller enn å gifte henne bort under sin stand. Disse skillelinjene var fortsatt høyst reelle i 1789, men ble i stigende grad oppfattet som illegitime av tredjestandseliten, som irriterende påminnelser om en rangordning som hadde overlevd seg selv. Mange ga opp å forsøke å få sosial suksess på systemets premisser og ble i stedet stemt for å forkaste selve systemet.

Den franske revolusjon

generalstendene
Møte i generalstendene 5. mai 1789.
Av .
Hva er tredjestanden?
Emmanuel-Joseph Sieyès' pamflett «Hva er tredjestanden?» («Qu'est-ce que le Tiers-État?») fikk stor betydning under Den franske revolusjon.
Av .
Ballhuseden
Signaturene på Ballhuseden fra 1789. Ballhuseden regnes som starten på den franske revolusjon.
Av .
De tre stendene smir den franske grunnloven
De tre stendene smir den franske grunnloven i 1791.

I 1788–1789 skulle tredjestanden få sin revansj. Dette startet i 1788 med at kongemakten innrømmet tredjestanden retten til å velge like mange representanter som de to andre stendene til sammen til generalstendene i 1789. Det gjensto fortsatt å endre prosedyren på generalstendene fra avstemning per stand (altså bare tre stemmer i alt i forsamlingen) til avstemning per hode. I løpet av vinteren 1788–1789 ble det i offentligheten ført en kraftig kampanje for å understøtte dette kravet og generelt heve tredjestandens status.

Det overlegent viktigste skriftet var abbed Emmanuel-Joseph SieyèsHva er tredjestanden?, som kom ut i januar 1789. Sieyès definerte nasjonen som en sammenslutning av mennesker som lever under en felles lov, og som er representert av den samme lovgivende forsamling. Ut fra dette kunne han erklære at det var tredjestanden som utgjorde nasjonen og at folkesuvereniteten derved sprang ut av den, mens adelen per definisjon var utenfor, fordi det å ha egne juridiske privilegier innebar å være unndratt den felles lov. Dertil hevdet han at var adelen en økonomisk byrde for samfunnet.

I det såkalte patriotpartiet inngikk både adelige og geistlige, men tredjestanden var kjernen. Dette var ikke et politisk parti i moderne forstand, men en betegnelse på de som i 1788–1789 sto sammen i kampen mot eneveldet. Fra omtrent det tidspunktet Sieyès’ pamflett kom ut, rettet den viktigste kampen seg imidlertid mot de to privilegerte stendene og spesielt adelen.

Da generalstendene åpnet i Versailles 5. mai 1789, startet en kamp om hva slags forsamling det skulle være, i form av noe så prosaisk som spørsmålet om hvordan representantene skulle få verifisert fullmaktene fra sine velgere. Skulle det skje i plenum eller innenfor den enkelte standsforsamling? Tredjestanden sto for det første standpunkt, og det ville innebære det første skritt mot avstemning per hode. Nettopp derfor motsatte de fleste adelige og geistlige medlemmer seg en slik ordning, og fikk støtte av kongemakten.

Striden ble løst ved det som kalles den juridiske revolusjon 17. juni 1789, da tredjestanden sammen med noen sympatisører fra de to andre stendene erklærte seg for å være Frankrikes nasjonalforsamling. Stilt overfor kongemaktens motstand avla de samme representantene Ballhuseden 20. juni, hvor de sverget ikke å gå fra hverandre før de hadde gitt Frankrike en grunnlov. Til slutt kapitulerte kongemakten og beordret de resterende representanter fra de to andre stendene å tilslutte seg nasjonalforsamlingen. Dermed var standssamfunnets politiske dimensjon avviklet. Det var en seier over eneveldet og de privilegerte stendene som ble befestet med folkets inngripen under stormen på Bastillen 14. juli. Den økonomiske, juridiske og æresmessige side av privilegiene ble avviklet i kjølvannet av 4. august-natten 1789. Adelen ble opphevet i 1790. Formelt sett var da standssamfunnet helt avskaffet.

Betydning

Sieyès manet fram den samlede tredjestand i kamp mot enevelde og privilegier. Dette skulle forbli en kraftfull tankefigur og kilde til nasjonal mobilisering, særlig på venstresiden i fransk politikk, ved revolusjonene i 1830 (julirevolusjonen) og 1848 (februarrevolusjonen), ved etableringen av folkefronten i 1936, invasjonene i 1914 (første verdenskrig) og 1940 (andre verdenskrig) og til en viss grad den dag i dag.

Men tredjestandens enhet var en retorisk og politisk konstruksjon som slo sprekker nærmest før den var oppstått. For det første var det slett ikke slik at det ikke fantes privilegerte også innenfor tredjestanden. En rekke yrker, næringsdrivende og ikke-adelige enkeltpersoner hadde vesentlige privilegier, også skatteprivilegier. For det andre var det enorme sosiale forskjeller innenfor tredjestanden, som rommet både Frankrikes rikeste og mest velutdannede og de fattigste og mest marginaliserte, som noen ganger uformelt ble kalt fjerdestanden. For det tredje var de som talte på hele tredjestandens vegne, selv en velutdannet og mer eller mindre velstående minoritet innenfor standen. I tillegg var en del adelige og geistlige innvalgt for tredjestanden, de mest berømte var Mirabeau og Sieyès. Resten av tredjestandsrepresentantene i Versailles i 1789 hørte til borgerskapet. Omtrent halvparten var jurister i en eller annen form. Blant representantene fantes det hverken bønder, håndverkere, arbeidere, sjømenn eller tjenere, til tross for at disse gruppene til sammen utgjorde langt den største andel av tredjestanden.

For det fjerde var mange av disse tredjestandsrepresentantene innstilt på å bremse opp for folkets innflytelse så snart man hadde vunnet kampen mot eneveldet og privilegiene. Det viste seg i stemmerettsbestemmelsene i grunnloven av 1791, som skilte mellom aktive og passive borgere. Det var bare de førstnevnte, som betalte en viss mengde skatt, som fikk stemmerett. Dette var likevel ca. 75 prosent av den voksne, mannlige befolkning, en svært høy andel i sin tid. Langt mer drastisk var innskrenkningen når det gjaldt hvem som var valgbare til den lovgivende forsamling. Det var bare de som betalte minst én sølvmark i skatt, noe som bare gjaldt 1 prosent av alle voksne menn.

Tredjestandsideologien, som vektla nasjonal enhet, førte allikevel til at vanlige folk ble ualminnelig tidlig inkludert i det politiske fellesskap. Men denne ideologien ble også, særlig på 1800-tallet, brukt til å motarbeide kampen for sosial likhet, i form av positiv særbehandling (som ble betraktet som en form for «privilegier» og dermed forkastelig). Når det gjaldt arbeidervernlovgivning og trygder, lå Frankrike lenge langt bak for eksempel Tyskland og de nordiske land. I kjølvannet av revolusjonene i 1830 og 1848 følte arbeiderklassen at deres innsats for å velte regimene ble konfiskert av eliten i tredjestanden. På denne bakgrunn ønsket anarkisten Pierre Joseph Proudhon å sette en stopper for arbeidernes samarbeid med borgerlige republikanere, og ville at arbeideren skulle beholde sin sosiale og kulturelle identitet. Han snudde Sieyès’ idé om tredjestandens samhold på hodet med en formulering som samtidig var et retorisk spark til hans rival Karl Marx: «Arbeidere i alle land, hold dere adskilt!»

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Keith Michael Baker, «Sieyès», i François Furet & Mona Ozouf (red.), i A Critical Dictionary of the French Revolution, New York 1989.
  • Colin Jones, «Bourgeois Revolution Revivified. 1789 and social change”, i Gary Kates (red.), The French Revolution. Recent Debates and New Controversies, London 2006
  • Colin Lucas, “Nobles, Bourgeois, and the Origins of the French Revolution”, i Gary Kates (red.), The French Revolution. Recent Debates and New Controversies, London 2006
  • Emmanuel-Joseph Sieyès, Hva er tredjestanden? [1789], Oslo 2016.
  • Kai Østberg, «Bildet av folket, Frankrike 1789–1848», i Hilde Sandvik (red.), Demokratisk teori og historisk praksis. Forutsetninger for folkestyre 1750–1850, Oslo 2010.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg