Grammatisk regel som gjør rede for systematiske relasjoner mellom flere setningspar med samme eller tilnærmet samme betydning (f.eks. aktive og passive setninger) eller mellom en antatt underliggende og abstrakt (ikke realisert) syntaktisk struktur stilt opp av språkforskere og den realiserte setning vi finner i tale eller skrift. Jfr. transformasjonsgrammatikk.
transformasjon – språkvitenskap
- Uttale
- transformasjˈon
- Etymologi
- av trans og -form