visse grovere straffbare handlinger begått av offentlige tjenestemenn under misbruk av den makt eller innflytelse den offentlige stillingen medfører. Omhandlet i straffeloven av 1902 kap. 11, som fastsetter straff bl.a. for å kreve eller motta bestikkelse, for ulovlig ransakning og bruk av ulovlige midler for å oppnå tilståelse i straffesak, brudd på taushetsplikt, brevbrudd m.m. Straffene er gjennomgående meget strenge, og det er i stor utstrekning gitt anvisning på bruk av tjenestetap som straff. Bortsett fra enkelte paragrafer som tar sikte på dommere og andre som medvirker i rettspleien, omfatter bestemmelsene alle offentlige tjenestemenn, uten hensyn til om vedkommende er ansatt i statlig eller i kommunal tjeneste.
I kap. 33 behandler straffeloven mindre graverende tjenesteforgåelser, således forsømmelighet eller skjødesløshet under utførelse av tjenesteplikter, utilbørlig opptreden i tjenesten overfor publikum, foresatte eller underordnede, uverdig forhold utenfor tjenesten m.m. De sistnevnte bestemmelser vil i alminnelighet ikke gi anledning til strafforfølgning, men avgjøres disiplinært, f.eks. ved avskjed.
En særskilt art av tjenesteforbrytelser er straffbart forhold som medlemmer av statsrådet, Høyesterett eller Stortinget som sådanne gjør seg skyldige i og som i henhold til Grunnloven behandles ved riksrett.