betegnelse for tiosvovelsyrens salter og estere. Saltene har generell formel der er et énverdig metallatom. De er for det meste løselige i vann. Tiosulfatene fremstilles f.eks. ved å koke sulfittløsninger med svovelpulver, f.eks. Na2SO3 + S = Na2S2O3. Ved tilsetning av syre spaltes vandige løsninger av tiosulfater under utskillelse av svovel og dannelse av svoveldioksid. Innskuddsgrunnstoffene, især sølv, danner stabile komplekser med tiosulfationer. Av den grunn benyttes natrium- eller ammoniumtiosulfat (fiksersalt) i fotografien for å fjerne ureagert sølvbromid fra en belyst film. Tiosulfationet blir av jod og andre oksidasjonsmidler oksidert til tetrationationet: 2S2O32– + I2 = S4O62– + 2I–. Denne reaksjonen ligger til grunn for den utstrakte bruken av tiosulfat i den jodometriske analyse. Av meget sterke oksidasjonsmidler, f.eks. klor, oksideres tiosulfat til sulfat. Tiosulfat kan derfor benyttes som såkalt «antiklor» for fjerning av klor-rester etter blekeprosesser.
I små mengder forekommer tiosulfater i menneske- og dyrevev og i legemsvæsker. Normal urin inneholder f.eks. gjennomsnittlig 3,6–10,0 mg/100 ml. De viktigste tiosulfater er natrium- og ammoniumtiosulfat for bruk som fiksersalter i fotografien. De komplekse sølvtiosulfatene egner seg som elektrolytter ved forsølving.