det å forflytte seg fremover eller bakover i tid. Begrepet tidsmaskin ble sannsynligvis innført av H. G. Wells i hans roman The Time Machine (1895), men slike maskiner hadde også blitt beskrevet i tidligere litteratur. Selve tidsreisemotivet er langt eldre og ble bl.a. brukt i J. H. Wessels satiriske skuespill Anno 7603 (1781). En rekke science fiction-forfattere har brukt tidsreise-temaet, blant de mest kjente er Poul Anderson, Isaac Asimov og Ray Bradbury. Blant filmer som gjør bruk av tidsreiser kan nevnes filmatiseringen av The Time Machine (1960), dessuten Robert Zemeckis' Back to the Future-serie (norsk: Tilbake til fremtiden) og James Camerons Terminator 1 og 2. Mange science fiction-historier tar for seg paradokser som oppstår dersom man endrer hendelser i fortiden – det såkalte «bestefarparadokset» beskriver en person som reiser tilbake i tid og dreper sin egen bestefar (før denne rekker å få barn), og som således umulig kan bli født selv. Reiser fremover i tid skaper derimot ingen paradokser, og brukes vanligvis som virkemiddel for å sette beskrivelsen av et fremtidssamfunn i relasjon til nåtiden.
Tidsreiser og fysikk
Relativitetsteorien innebærer at tiden er relativ og endrer seg ved relativistiske hastigheter (se tidsdilatasjon), noe som i teorien kunne utnyttes til å forflytte seg fremover i tid relativt til resten av Jorden. Effekten er målt for atomur som har reist rundt Jorden i fly. Klokkene som reiser i Jordens rotasjonsretning, eldes ca. 10–7 sekund mindre enn en tilsvarende klokke i ro på Jordens overflate i løpet av et døgn. De fleste fysikere mener nå at det å reise tilbake i tid er umulig, og at det (sannsynligvis) også bryter med termodynamikkens hovedsetninger. Enkelte fysikere mener imidlertid at såkalte ormehull, dersom de eksisterer, kan brukes til å reise tilbake til fortiden; andre forslag baserer seg på teorien om parallelle universer, men dette dreier seg stort sett om spekulasjoner.