thallium

Thallium utgjør 0,6 ppm av jordskorpen, og det finnes bare i små og spredte mengder. Det erstatter noe kalium i feltspater og glimmere. Tilsvarende finnes thallium i sulfidmalmer av sink, bly, kobber, jern, og flere.

Manganknoller på havbunnen kan inneholde opp til 0,1 vektprosent thallium. Thallium finnes anriket i blykammerslam i svovelsyrefabrikker og i flygestøv fra røsting av thalliumholdig pyritt og sfaleritt.

Thalliummetall korroderer lite i tørr luft eller i luftfritt vann. I fuktig luft, derimot, oksiderer metallet, først med dannelse av et tynt oksidsjikt. Ved oppvarming brenner thallium med vakker grønn farge til svart thallium(I)oksid, som har kjemisk formel Tl₂O.

Thallium fremstilles fra blykammerslam og flygestøv. Thalliumforbindelsene løses ut ved koking med fortynnet svovelsyre. Etter filtrering felles thallium ved reduksjon med sink.

Ved videre raffinering løses det i fortynnet svovelsyre, og spor av forurensninger som sink, kobber, bly, kadmium og indium felles ut som sulfider ved tilsetning av hydrogensulfid. Til slutt blir thallium skilt ut ved elektrolyse av en mettet løsning av thallium(I)sulfat.

Thallium fremstilles også som biprodukt ved fremstilling av kadmium.

Verdensproduksjonen av thallium er anslagsvis 10–30 tonn per år.

Thallium har få praktiske anvendelser. Tidligere ble det brukt i insektmidler, men på grunn av stoffets giftighet er det ikke tillatt lenger. Thallium brukes nå til fremstilling av monokromatisk grønt lys, optiske spesialglass og lavtsmeltende glass.

Kvikksølv med 8,7 vektprosent thallium danner en eutektisk legering med frysepunkt –59 °C, som egner seg som erstatning for kvikksølv i spesialtermometre for lave temperaturer (for eksempel for bruk i polarstrøk) og i kvikksølvlåser.

Bly–thallium-legeringer er korrosjonsbestandige og thalliumtilsetninger øker også legeringenes styrke.

Thallium ble oppdaget i 1861 av den britiske kjemikeren William Crookes ved spektralanalytiske undersøkelser av blykammerslam. Nesten samtidig, og uavhengig av Crookes, ble det dessuten oppdaget i 1862 av den franske kjemikeren C. A. Lamy i en selenprøve fra blykammerslam. Grunnstoffet ble funnet takket være sin karakteristiske grønne spektrallinje, og da denne minnet Crookes om vårens farger, gav han grunnstoffet navnet thallium. Både Crookes og Lamy fremstilte prøver av thalliummetall, og Lamy viste også at det eksisterte én- og treverdige thalliumforbindelser og at de var giftige.

Thallium, og særlig løselige thallium(I)forbindelser, er meget giftige fordi Ta+ -ionet ligner K+ -ionet. Thallium(I)sulfat ble av denne grunn tidligere brukt som middel mot rotter og maur, men er nå forbudt i Norge. Tidligere ble thalliumforbindelser også brukt til behandling av blant annet syfilis og dysenteri.

Thalliumforbindelser absorberes lett gjennom huden og tarmkanalen. Bare få milligram kan fremkalle alvorlige forgiftninger, og dødelig dose for voksne er ca. 1 g. De første forgiftningssymptomene viser seg etter 1–5 dager i form av kvalme, brekninger, diaré, øresus, synsforstyrrelse og håravfall. Berlinerblått brukes som motgift mot thalliumforgiftninger da thallium danner en tungt løselig forbindelse med berlinerblått. Men dette fjerner bare thallium fra mage og tarm. En annen motgift er kaliumsalter som kan redusere virkning av thallium som allerede er tatt opp i kroppen.

Thallium akkumuleres i kroppen og anrikes særlig i hud og hår. Det virker som en epitel- og nervegift og forårsaker degenerative forandringer i huden, slimhinnene og perifere nervebaner.

• thalliumforbindelser
• metall
• grunnstoffer
• periodesystemet