temperament

et individs karakteristiske, følelsesmessige reaksjonsmåte. Temperament omfatter sensitiviteten overfor følelsesmessige inntrykk og arten av den fremtredende følelsesmessige stemning (lynne, gemytt). Temperament forholder seg til personlighet ved at temperamentsbegrepet er avgrenset til de affektive sider av personligheten. Fra oldtiden kjenner man doktrinen som tillegges Hippokrates og legen Galenos, om de fire temperamenter, det sangvinske (lette og lystige) (av lat. sanguis, 'blod'), det melankolske (tunge og nedtrykte) (av gr. melas, 'sort', og khole, 'galle'), det koleriske (hissige og oppfarende) (av gr. khole), og det flegmatiske (trege og rolige) (av gr. phlegma, 'seig kroppsvæske, slim'). Disse temperamenter ble tilskrevet forskjellige blandinger i kroppen av de fire kroppsvæsker de har fått sine navn etter. Senere ble det fremsatt flere teorier om såkalte karaktertyper eller temperamentstyper (typologi). I moderne personlighetspsykologi foretrekker man å se temperament som kombinasjoner av flere temperamentskvaliteter, heller enn som klart atskilte typer. De mest sentrale temperamentskvaliteter er aktivitetsnivå, humør (både smil, latter og gråt), fryktsomhet, affektregulering, frustrasjonstoleranse og utholdenhet. Det er store temperamentsforskjeller mellom nyfødte. Tvillingstudier har vist at temperament, særlig hvordan spedbarn reagerer på forandringer, og irritabilitet, til en viss grad er arvelig. Utviklingen av det individuelle temperament skjer gjennom et samspill mellom barnet og omgivelsene, der både barnets medfødte egenskaper, særtrekk ved omgivelsene, og deres gjensidige reaksjoner på hverandre, spiller inn.

Videre lesning

• temperament (SML-artikkel)