i daglig tale et apparat for elektrisk fjernoverføring av lyd, som regel tale – ofte også om hele systemet, tjenesten. I strengt teknisk betydning er telefon bare mottakeren i et telefonapparat (høretelefon).
Historie, prinsipp
I 2002 ble Antonio Meucci (1808–89) av den amerikanske kongressen tillagt æren for å ha funnet opp telefonen. Han arbeidet i et teater i Firenze i Italia som scenetekniker og konstruerte der en primitiv rørtelefon slik at teknikerne kunne kommunisere. I 1849 hadde Meucci bearbeidet teknikken og sendte sin egen stemme gjennom en kobbertråd fra et rom til et annet i sitt hjem på Cuba. Meucci flyttet til New York, og i årene frem til 1862 utviklet han minst 30 forskjellige prototyper av sin såkalte teletrofono. Men han var for fattig til å søke om patent for sin oppfinnelse. I 1870, idet Meucci var klar for å demonstrere telefonen sin offentlig, ble han kraftig forbrent i en brann om bord i en ferge hvor han var passasjer. For å få penger til medisiner ble prototypene hans solgt. I 1874 ble nye modeller levert til Western Union Telegraphs, men Meucci hørte aldri fra selskapet. I 1876 leste han til sin overraskelse at Alexander Graham Bell ble tillagt æren for å ha funnet opp telefonen.
Også tyskeren Philipp Reis, som i 1861 konstruerte et apparat for lydoverføring etter magnetostriksjonsprinsippet (apparatet kalte han telefon) og amerikaneren Elisha Gray, som konstruerte en elektroakustisk mottaker (1874) og en sender (1875) var med i kampen om å bli “telefonens far“, men de kjente ikke til Meuccis teletrofono. Det var imidlertid engelsk-amerikaneren Alexander Graham Bell som 1876 konstruerte en brukbar telefon, som helt til 2002 ble regnet som telefonens oppfinner.
Bells telefon hadde ingen elektrisk energikilde (se figur). Den bestod av en tynn jernplatemembran montert meget nær den ene polen (ved senere og moderne utførelse nær begge polene) av en liten elektromagnet som formagnetiseres av en kraftig permanentmagnet og har en vikling med mange vindinger av tynn, isolert kobbertråd. Ved omsetning av elektriske svingninger til lydsvingninger, som høretelefon, er det magnetfeltsvingningene fra den formagnetiserte elektromagneten som setter jernmembranen i svingninger, som meddeles videre til luften. Ved omsetning av lydsvingninger til elektriske svingninger, som mikrofon, setter lydsvingningene jernmembranen i svingninger, og disse membransvingningene får det permanente feltet gjennom spolens vikling til å variere i takt, hvorved det induseres tilsvarende elektriske svingninger i viklingen. Pga. denne elektro-akustiske omformerens lave virkningsgrad er rekkevidden av Bells telefon nokså begrenset, det er bare talens egen energi eller effekt man kan regne med.
I 1877 var det flere som oppfant kullkornmikrofonen (som viste seg å være en meget følsom og kraftig sender), men det var amerikaneren Thomas Edison som til slutt vant patentrettighetene. Kullkornmikrofonen gir ca. 100 ganger effektforsterkning, men relativt dårlig lydkvalitet etter dagens standard. Prinsippet for denne mikrofontypen er at en likestrøm sendes gjennom et sjikt med små kullkorn som er plassert bak en membran. Når lyd sendes inn mot membranen, vil denne presse på kullkornene slik at den elektriske motstanden varierer i takt med lydbølgene; dette fører igjen til at strømstyrken vil variere i samme takt. Edison gav senere også andre verdifulle bidrag til utviklingen av det moderne telefonapparatet.
I 1932 ble verdens første gaffelløse telefonapparat der hele appartet er støpt i bakelitt, lansert. Apparatet ble konstruert av konstruksjonssjef Johan Christian Bjerknes ved Elektrisk Bureau A/S. Maleren Jean Heiberg stod for den siste finpussen av apparatet.
L. M. Ericsson lanserte dette apparatet på verdensmarkedet under navnet "Swedish model", men det er egentlig norsk.
Dette apparatet ble ingen stor suksess i Norge, i 1934 lanserte Elektrisk Bureau et mer tradisjonelt utformet apparat for det norske markedet.
Det neste norske telefonapparatet ble tatt i bruk i 1953. I likhet med apparatet fra 1932 er dette et gaffelløst apparat. I motsetning til tidligere apparat som vanligvis hadde en elektromagnetisk høretelefon, hadde dette apparatet en eletrodynamisk høretelefon. Fordelen med en elektrodynamisk høretelefon er bedre lydkvalitet, men den må være større og tyngre enn en elektromagnetsik høretelefon for å oppnå samme lydnivå. Apparatet var utviklet og produsert av Elektisk Bureau.
I 1967 ble det i Norge tatt i bruk et telefonapparat der mikrofon- og telefonkapsel er like, idet man benyttet elektrodynamiske kapsler. Dette var mulig fordi man innførte en transistorforsterker for utgående tale. Denne kapselen er i prinsippet den samme som høretelefonen i apparatet fra 1953.
Innkommende ringesignal omdannes i apparatet til en plystretone som sendes ut over mikrofonen når mikrotelefonen ligger på. Det var mulig å regulere styrken på ringesignalet. Apparatkassen ble lagd i grå plast. Mot en tilleggsavgift var det mulig å få andre farger.
Også dette apparatet var utviklet og produsert av Elektrisk Bureau.
Det moderne telefonapparat finnes i en rekke varianter, spesielt nevnes høyttalertelefon; dessuten er en rekke tilleggsutstyr utviklet for å lette bruken (telefon for funksjonshemmede) eller utvide bruksområdet. I 1977 ble tastafonen Televerkets standardapparat. Apparatet ble utviklet i et samarbeid mellom Televerkets Utviklingsavdeling og Elektrisk Bureau, og produsert av Elektrisk Bureau.
Nummersendingen ble enklere og raskere ved at nummerskiven er erstattet med et tastatur (knappsats) og tonekodesignalering (DTMF). Dette åpnet også muligheter for adgang til å bruke apparatet for enklere datatjenester over telefonnettet.
Også dette apparatet hadde samme kapsel som både mikrofon og høretefon, men disse er mindre enn kapselen brukt i apparatet fra 1967. Ringesignalet ble generert i en egen høyttaler, og det var mulig å velge mellom flere signaler og lydnivå. Apparatet var helelektronisk. Det var mulig å kjøpe deksel i flere farger. Dekslene var enkle å skifte.
Televerket (nå Telenor) hadde i Norge monopol på telefonapparater inntil 1. januar 1988. Etter at monopolet ble opphevet, er det kommet mange nye apparater på markedet. Men det ikke tillatt å importere eller tilkoble apparater som ikke er godkjent av Post- og teletilsynet. Dagens apparater kan ha «vindu» som viser hvilket nummer man har slått og ulike funksjonstaster for direktevalg (minner med lagrede nummere), repetisjon av sist slåtte nummer, medhør (innebygd høyttaler), m.m. I de senere årene er mobiltelefon og trådløs telefon blitt stadig mer utbredt. Med innføring av ISDN er utvalget av spesielle telefonapparater blitt enda større, bl.a. i form av billedtelefoner og telefonfunksjon som en integrert del av en PC. Det er også mulig å benytte Internett til overføring av tale, VoIP (Voice over Internet Protocol). Med økende tilgang til bredbåndnettet blir IP-telefoni stadig mer utbredt. Se også IP-telefoni.
Navnet telefon ble først brukt 1834 av franskmannen Sudré om et akustisk apparat, senere av Bell (se også telenett, mobiltelefon).