tønne

Det var mange arbeidsoperasjoner knyttet til det å lage en tønne. Produksjonsmåten som beskrives nedenfor tar sitt utgangspunkt i det tradisjonelle bøkkerarbeidet i Rissa i Sør-Trøndelag, ei bygd hvor tønneproduksjonen var en svært viktig binæring.

Først måtte man lage emner til staver. Langt tilbake i tid kunne emnene bli kløvd ut av stokken. På 1800-tallet ble stokkene saget til smale bord med handkraft på to-manns oppgangssag eller vanndrevet sag. Bordene ble så kuttet opp i høvelige stavlengder og lagt til tørking. For at stavene skulle bli lettere å bøye, ble de hogd litt tynnere på midten. Stavene måtte tørkes godt, ellers kunne man risikere at tønna senere «falt i staver». Til band ble det hogd bandstaker. Best egnet var hassel, men rogn, selje og hegg ble også mye brukt. Bandstaker var også en råvare som kunne selges og kjøpes for seg.

Tønnestavene ble så gitt den formen de skulle ha. De skulle smalne av fra midten mot endene og skråne mot innsiden. Langt tilbake i tid ble det brukt en såkalt kipperøks med et blad som, sett ovenfra, stod skjevt ut mot siden. Senere ble kipperøksa byttet ut med den tohands bandkniven (se foto). Kantene på stavene fikk så sin endelige form ved at bøkkeren skjøt stavene langs sålen til en lang høvel («skotthevvel»), som lå med tanna opp.

Bandstakene ble bearbeidet i bandstolen. Først ble de kløvd med eggen på dikselen. Dikselen kombinerte egenskapene til en hammer og en tverrøks. Bøkkeren satte seg så på bandstolen og med foten klemte han fast bandet som ble pusset til med bandkniven.

Bunnene ble laget av passe store bordbiter som ble festet sammen i sidene med «blinninger». Det var trenagler (senere jernnagler) som ikke var synlige fra utsiden. Med passeren slo man så en sirkel med en radius som ble bestemt av hvor stor tønnebunnen skulle være. Bunnen ble så saget ut med en grindsag. Kanten rundt, som skulle inn i «krysset» (det innvendige sporet ved endene), ble kvesset til med bandkniven.

Stavene ble plassert ved siden av hverandre på innsiden av et setningsband (slagband) som bøkkeren holdt opp mot enden av stavene. Dette bandet var opprinnelig klinket sammen av et hardt treslag som hegg eller alm. Etter hvert ble slagband av tre byttet ut med et solide jernband. Skulle tønna få riktig dimensjon, måtte den siste staven passe akkurat i setningsbandet. Deretter ble det laget permanente band av tre eller jern. Det ble skåret hakk i endene av trebandene, slik at sveipen låste seg når de ble drevet på plass. Jernbandene ble klinket sammen i endene. Til drivingen hadde man en banddriver som ble plassert på bandet og slått på med dikselen. Banddriveren var laget av en hard tresort som eik. Man satte så på et bukband, fjernet setningsbandet og satte på et «hauband» før tønna ble snudd opp- ned.

Nå gjaldt det å tvinge sammen de sprikende stavene i øvre ende av tønna. For å unngå at stavene brakk under denne operasjonen, ble det plassert et fyrjern med brennende høvelspon inne i tønna. Varmen gjorde at stavene ble mer bøyelige. Deretter ble det festet en «brivol» (tønnevinde) rundt stavene. Det var et enkelt spill av tre som spolet opp en taustump som ble slått omkring stavene. Når handtaket ble vridd rundt, ble stavene presset sammen. Deretter kunne det settes på band som i den andre enden. Det kunne være vanskelig å få endebanda inn på stavene. Med en bandhake («kjerringkjeft») ble de vippet på plass. Utvendig ble tønna pusset med en skavl (skavjern).

Før bunnene kunne settes inn, måtte endene på stavene klargjøres. Først måtte toppen av stavene avrettes med en bandkniv og høvel. Avretterhøvelen hadde en buet såle. Deretter måtte innsiden, der bunnen skulle sitte, slettes. Det ble gjort med en såkalt «uthogger», en høvel som lå an mot tønnekanten og tok ut et svakt avrundet spor når den ble dreid rundt. Etter det ble kryssjernet plassert på tønnekanten. På undersiden hadde det en tapp med små sagtinder som laget et spor til feste for tønnebunnen. Til slutt ble det bruk for lagghøvelen, som lignet mye på uthoggeren. Den høvlet laggen (området fra krysset til enden av stavene) slik at den skrådde mot enden. Det gjorde at det ble lettere å få på plass bunnen og at laggen ikke så lett ble ødelagt.

I Rissa, som mange andre steder, var tønneproduksjonen stort sett en binæring som ble drevet utenfor onnetidene. Først og fremst ble det produsert tønner og kvarter til sildesalting. At virksomheten likevel hadde stor økonomisk betydning, skjønner man når det i rekordåret 1855 var en estimert produksjon på 14000 tønner.

I andre halvpart av 1800-tallet ble bøkkerhandverket mekanisert. Graden av mekanisering varierte sterkt, da noen prosesser krevde drift av store og kraftige dampmaskiner. De første bøkkermaskinene som kom på plass i Kristiansund, var enkle hand- og fot-drevne maskiner. De fire viktige maskinene som etter hvert ble tatt i bruk i bøkkerverkstedene her var bunnmaskinen, kryssmaskinen, strykeskiva og drivemaskinen. I bunnmaskinen ble emnet klemt fast mellom to stålskiver og dreid til ferdig bunn. Så tidlig som i 1883 fikk smedmester H. Olsen i Kristiansund patent på en hånddrevet kryssmaskin som formet innsiden av tønneendene og laget kryss. Strykeskiva var en roterende skive med kniver som raskt formet staven med bus og skrå. Den kom i kjølvannet av petroleumsmotorer og senere elektriske motorer først på 1900-tallet. De første drivemaskinene var imidlertid for kompliserte til at de kom i vanlig bruk før man fikk en hydrauliske versjon etter andre verdenskrig.

Fortsatt er det noen tønnefabrikker i drift, men bruken av tønner har endret seg i tidens løp. Noen tønner går til salting av torskerogn, men de kan også brukes til søppelbeholdere og til å plante i. Badestamper og tønnemøbler er også moderne produkter. Bøkkerfaget er nå særlig knyttet til Arcus' verksteder, hvor det arbeides med eiketønner til oppbevaring av vin og brennevin.

• eikefat

• Anne Louise Gjesdal Christensen, Bøkker. Tegning, tilrettelegging Ingrid Lowzow. Oslo 1975.
• Jacob Dalva, Frå tømmer til tønner. Oslo 1982.
• Audun Dybdahl, Rissa bygdebok 1814-1940. Trondheim 1995.
• Sverre Johan Svendsen, Bøkkerhandverk. I Årbok for Nordmøre 1987. Kristiansund.