orkesterkomposisjon, vanligvis i én sats, som er knyttet til en ikke-musikalsk idé, et program el.l. som bestemmer komposisjonens formelle forløp. Betegnelsen oppstod under romantikken i 1850-årene med Franz Liszt som foregangsmann. Berlioz, Smetana, Richard Strauss, Sibelius, Respighi, Honegger m.fl. har skapt betydelige verker i sjangeren.