Et symfonisk dikt er en orkesterkomposisjon, vanligvis i én sats. Musikken skal illustrere eller formidle innholdet i et dikt, en fortelling, et maleri, landskap eller andre utenommusikalske kilder. I 1828 brukte komponisten Carl Loewe betegnelsen «tonedikt» om denne sjangeren. Det var imidlertid komponisten Franz Liszt som først brukte betegnelsen «symfonisk diktning». Han komponerte 13 symfoniske dikt.
Det symfoniske diktet kan i omfang noen ganger sammenliknes med tradisjonelle symfoniske satser. Musikken skal imidlertid inspirere lytteren til å forestille seg bilder, scener, ideer eller stemninger snarere enn å følge det formforløpet som tradisjonelle symfonier bygger på, f.eks. sonatesatsformen. Det symfoniske diktet utviklet programmusikken og var særlig populær i perioden fra 1840 til 1920.
Eksempler på symfoniske dikt:
- Franz Liszts 13 symfoniske dikt
- Claude Debussys Prélude à l’apré-midi d’un faune (Faunens ettermiddag, 1891–1894) og La Mer (1903–1905)
- Paul Dukas L’apprenti sorcier (Trollmannens lærling, 1896–1897)
- Arnold Schönbergs Verklärte Nacht (1899)
- Richard Strauss Eine Alpensinfonie (1915)
- Sergej Prokofjevs Peter og ulven (1936)
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.