type slutning som består av tre setninger, derav to premisser (oversetning og undersetning) og én konklusjon; først utforsket av Aristoteles og senere systematisert av aristotelikere i middelalderen, bl.a. Boethius. Eksempel: «Alle mennesker er dødelige. Alle nordmenn er mennesker. Ergo: Alle nordmenn er dødelige.»
En syllogisme har altså tre termer («mennesker», «nordmenn», «dødelige») som er fordelt på premissene og konklusjonen på bestemte måter. Den termen som inngår i begge premissene («mennesker»), men ikke i konklusjonen, kalles for mellomtermen. Syllogismene kategoriseres i figurer på grunnlag av fordelingen av termene. Gyldigheten av en syllogisme avhenger også av de logiske ordene alle, noen og ingen. Fordelingen av disse ordene i premissene og konklusjonen gir grunnlag for inndelingen av syllogismer i forskjellige modi under hver figur. Den mest kjente syllogisme er «Barbara», som er første modus under første figur (eksempelet ovenfor). Både dens premisser og dens konklusjon er universelt bekreftende («Alle...»), og mellomtermen opptrer som subjekt i oversetningen og predikat i undersetningen, og forekommer ikke i konklusjonen.