syreregn, nedbør som har en lavere pH-verdi enn 5,6. I Norge måles det jevnlig pH-verdier på ca. 4. Det lavest registrerte i verden er en pH-verdi på 1,7 (i USA), som er 10 000 ganger surere enn rent regn. Sur nedbør inneholder svovelsyre, nitrater, ammonium, metallforbindelser, organiske forbindelser og flere andre stoffer, jfr. nedbør.
Årsaker
Sur nedbør skyldes hovedsakelig forbrenning av fossile brensler, i første rekke kull og petroleumsprodukter. Forbrenningen frigjør svovelforbindelser som finnes i brenselet. I tillegg dannes også nitrogenforbindelser gjennom en reaksjon mellom nitrogen og oksygen under påvirkning av varme i forbrenningsprossessen. Danning av nitrogenoksider (NOx) i forbrenningsprosessen avhenger for en stor del av temperaturen i prosessen: jo høyere temperatur, dess mer NOx.
Tiltak mot utslipp
Svovel kan renses ut, enten i brenselet eller fra røykgassene. Det siste er enklest ved stasjonær forbrenning. Ved mobil forbrenning (kjøretøyer, båter, fly) er rensing av brenselet best egnet. Nitrogenoksiddanning ved forbrenning kan også reduseres ved en rekke ulike tekniske tiltak.
Konsekvenser
Sur nedbør har konsekvenser for vassdrag, skog og bygninger. Det som skjer ved syreregn, er bl.a. at det skilles ut aluminium fra jordsmonnet gjennom ionebytteprosesser (jfr. ionebyttere). Økt aluminiumskonsentrasjon i vannet, sammen med redusert pH (dvs. økt konsentrasjon av H+-ioner), fører til toksiske effekter hos fisk og mange andre vannlevende organismer. Det er hovedsakelig gjellene som angripes hos fisk. Resultatet er forstyrrelser i vann- og ionebalansen, og/eller respirasjonssvikt (gjellene tettes til). Sammenhengen mellom sur nedbør og skogdød er ikke like klart dokumentert, men syreregnet antas å ha en forsterkende funksjon i områder med skogskader. Skader på bygninger er blitt et stort problem i mange europeiske byer, særlig rammer dette historiske monumenter og gammel bygningsmasse.
Omfang, tiltak
Betydelige landområder i Europa og Nord-Amerika er belastet med sur nedbør, i Norge særlig Sørlandet og deler av Øst- og Vestlandet. 1000-sjøers undersøkelsen i 1986 viste at fisk hadde forsuringsskader i et område på 36 000 km2 i Sør-Norge og at 70 % av fiskebestandene hadde fått skader eller var gått tapt. Skadene på andre vannlevende organismer er ikke like godt dokumentert.
De første alvorlige tegn på at langtransporterte forurensninger førte til fiskedød i Norge, kom i slutten av 1960-årene. Det førte til at det ble nedsatt et eget forskningsprogram, Sur nedbørs virkning på skog og fisk (1972–76). Siden har flere rapporter og programmer konkludert med at det er en sammenheng mellom sur nedbør og forsuringen av vassdragene. De første rapportene om at surt vann drepte fisk, kom imidlertid allerede i 1920-årene.
Utslipp av svovel er en viktig årsak til sur nedbør. Internasjonale avtaler om reduksjon av svovelutslippene har ført til at utslippene av SO2 (svoveldioksid) er redusert med over 40 % siden 1980. Likevel er naturen så belastet at utslippene av svovel og andre forurensninger, spesielt NOx, må ytterligere ned for at naturen skal komme tilbake til sin normaltilstand.
Skadene fra sur nedbør er ekstra store i Skandinavia, som har et naturlig surere jordsmonn enn f.eks. på kontinentet. Det har derfor vært forsøkt med kalking av vann og vassdrag for å få gjenopprettet en naturlig syrebalanse. På kort sikt kan ødeleggelsen av norske fiskestammer motvirkes ved å kalke vann og vassdrag (se kalking). Kalkingen har vist seg å være effektiv, men det kreves enorme mengder med kalk og kontinuerlig tilførsel for å virke. Myndighetene i Skandinavia har derfor også engasjert seg for å finne andre løsninger, i første rekke for å få ned utslippene av forurensninger. For Norges del er det beregnet at ca. 90 % av den sure nedbøren skyldes transport fra andre land, særlig Storbritannia og de store industriområdene i Tyskland.