Ledd i den syntaktiske strukturen på linje med verbal, objekt og adverbial. I norsk står subjektet rett før eller rett etter det finitte verbalet (som i Ole har spist eller Har Ole spist). I andre språk med rikere bøyningsmorfologi er bøyningsformen et bedre definisjonsgrunnlag; f.eks. vil subjektet gjerne stå i en egen kasus (i tysk står subjektet i nominativ), og verbalet kongruerer gjerne med subjektet i språk med person- og tallbøyning. Ofte er det også en nær sammenheng mellom semantisk rolle og syntaktisk funksjon, slik at det typiske subjekt i aktivsetninger betegner den eller det som utfører verbalhandlingen (Ole i Ole kjører bilen). Men dette stemmer ikke alltid. I noen tilfeller uttrykker ikke verbet noen handling som utføres (som i Jens opplevde krigen), og i andre tilfeller er det uklart i hvilken grad subjektet handler (som i Henry mottok prisen). I passivsetninger er subjektet gjerne det som er objekt i tilsvarende aktivsetning (Bilen i Bilen ble kjørt (av Ole)).
I norsk er det i de aller fleste tilfeller krav om at en setning må ha et subjekt, derfor har man et semantisk tomt det (såkalt formelt subjekt) i setninger når det ikke er noen semantisk rolle til å fylle subjektsplassen (som i Det regner), eller når det av andre grunner mangler gode subjektskandidater (som i Det tusler i gangen). Formelt subjekt brukes også i setninger som Det sitter en fugl på taket, hvor en fugl er egentlig subjekt.
Begrepet subjekt ble først utformet av greske grammatikere og brukt om de indoeuropeiske språkene, men er ikke alltid lett å tilpasse språk av andre typer.