(etter Strontian, Skottland), metallisk grunnstoff i gruppe 2, jordalkalimetallene, i grunnstoffenes periodesystem. Metallet er sølvhvitt mykt og lett å bearbeide. Det eksisterer som to allotroper med henholdsvis flatesentrert kubisk struktur (under 557 °C) og romsentrert kubisk struktur ved høyere temperaturer.
Forekomst
Strontium antas å utgjøre ca. 0,01 vektprosent av jordskorpen. Det er et meget uedelt metall og forekommer i naturen bare i oksidert form i kjemiske forbindelser. De viktigste mineralene er strontianitt (strontiumkarbonat, SrCO3) og cølestin (strontiumsulfat, SrSO4). Små mengder strontium forekommer også i mange bergarter, i jord og planter. Spormengder finnes i knokler, hvor det erstatter kalsium pga. disse grunnstoffenes like kjemiske egenskaper.
Kjemiske egenskaper
Strontium er et elektropositivt, uedelt metall og reagerer med tørr luft (oksygen) til strontiumoksid, SrO. I fuktig luft dannes strontiumhydroksid, Sr(OH)2. Strontium antennes ved oppvarming og reagerer meget raskt med vann under dannelse av hydrogen: Sr + H2O = Sr(OH)2 + H2. Det løser seg i ammoniakk i form av dypblå løsninger; det reagerer med hydrogen og danner strontiumhydrid, SrH2. Dette er et ionehydrid hvor hydrogenionet er negativt ladet. Hydridet har, som andre alkali- og jordalkalihydrider, sterkt reduserende egenskaper. I sine kjemiske forbindelser er strontium toverdig. Det farger en ikke-lysende flamme karminrød og blir av denne grunn brukt i fyrverkerier.
Fremstilling
Strontium metall fremstilles ved elektrolyse av smeltet strontiumklorid, SrCl2, eller ved å spalte strontiumkarbonat til strontiumoksid ved oppvarming: SrCO3 = SrO + CO2, og så redusere oksidet med aluminium i vakuum ved så høy temperatur at strontium destilleres av: 3SrO + 2Al = Al2O3 + 3Sr.
Bruk, fysiologiske virkninger
Metallisk strontium har få anvendelser fordi kalsium og barium, som i sine egenskaper ligner meget på strontium, er lettere tilgjengelige. Strontium er imidlertid anvendt som gettermateriale i elektronrør, for å herde blyplater for akkumulatorer, fjerne svovel og fosfor fra stål, minske kornstørrelsen i aluminiumsilisium støpelegninger m.m.
Strontium og strontiumforbindelser er uten giftige virkninger og synes ikke å ha noen fysiologisk betydning. De radioaktive strontiumisotopene 89Sr og 90Sr er fisjonsprodukter ved fisjon av uran og dannes i kjernereaktorer og atombombeeksplosjoner. Begge er β-emittere med halveringstider på henholdsvis 50 dager og 28 år. Som radioaktivt nedfall opptas strontiumisotopene av planteetende dyr og går derfra videre i næringskjeden over i melk og andre dyreprodukter og videre til den menneskelige organisme, særlig i knoklene, hvor de kjemisk sett erstatter noe kalsium. Her skader de benmarg og bloddannende organer ved sin radioaktive stråling og kan forårsake kreft. Leirmineralet vermiculitt blir brukt til å fjerne (radioaktiv) strontium fra melk. Radioaktive strontiumisotoper, 85Sr og 87mSr, brukes som tracere (sporelementer) ved undersøkelser av knokkelsykdommer.
Strontiumisotopen 87Sr (ikke-radioaktiv isotop) som dannes ved β-stråling av den naturlige radioaktive rubidiumisotopen 87Rb, blir brukt til geologisk aldersbestemmelse av rubidiumholdige mineraler og av meteoritter.
Historie
Metallisk strontium ble første gang fremstilt i 1808 av H. Davy, og han gav grunnstoffet navnet etter mineralet strontianitt som var blitt funnet av den skotske kjemiker A. Crawford ved landsbyen Strontian i Skottland i 1790. Crawford fant også at mineralet gav en annen flammereaksjon enn kalsiumkarbonat. Ifølge andre kilder skal mineralet være oppdaget av W. Cruikshank i 1787.
Strontium
| Kjemisk symbol | Sr |
| Atomnummer | 38 |
| Relativ atommasse | 87,62 |
| Smeltepunkt | 769 °C |
| Kokepunkt | 1380 °C |
| Densitet | 2,63 g/cm3 |
| Oksidasjonstall | II |
| Elektronkonfigurasjon | [Kr]5s2 |