stridsgass

Nervegassene er utviklet under og etter andre verdenskrig og virker inn på nervesystemet. De er organiske fosforforbindelser (organofosfater) og inndeles etter sin varighet i G-gasser (middels varige, for eksempel tabun, sarin, soman) og V-gasser (varige). Nervegassene er praktisk talt luktfrie i dødelige konsentrasjoner.

Nervegassene binder seg irreversibelt til enzymet kolinesterase, som spiller en meget viktig rolle i nervesystemets funksjon ved at det bryter ned acetylkolin, som er et signalstoff (nevrotransmitter) mellom nerveceller. Når kolinesterase er hemmet vil ikke acetylkolin brytes ned straks det har utført sin binding, hvilket gir et overskudd av acetylkolin i synapsen. Dette fører til irritasjon av muskler og offeret går over i krampetilstand og svikt i pustemusklene med døden til følge. Behandling av nervegassforgiftning skjer ved å gi atropin (krampestillende) og pralidoksim eller obidoksim, substanser som regenererer kolinesterase.

Kvelegassene virker bare gjennom åndedrettsorganene. De viktigste er fosgen, difosgen og klorpikrin, som alle ble brukt under første verdenskrig. Fosgen og difosgen er fremdeles aktuelle, særlig fosgen. Denne er fargeløs og lukter som nyslått høy. Innånding av fosgen fremkaller en irriterende hoste med etterfølgende svimmelhet, hodepine og brekninger; ved innånding av større mengder ødelegges lungevevet slik at kroppsvæske trenger ut i lungene (lungeødem), noe som fører til kvelningsdød.

Hudgassene er kjent særlig fra siste del av første verdenskrig, hvor ikke minst sennepsgass (diklordietylsulfid) spilte en meget stor rolle. Sennepsgass er i ren tilstand en vannklar, oljeaktig væske med svak lukt av sennep eller hvitløk; som stridsgass er den brunaktig. Mottakeligheten for forgiftning hos den enkelte kan variere ganske mye.

Gassen trenger hurtig gjennom hud og slimhinner, og hvis man ikke får fjernet flytende sennepsgass fra huden innen fem minutter, er det svært lite å gjøre etterpå. Sennepsgass gir ingen umiddelbar smertereaksjon, og det kan derfor være vanskelig å oppdage at man har vært utsatt for denne stridsgassen. Etter om lag én time blir huden rød og irritert, og senere får man store, væskefylte blemmer som etter hvert vil briste. Det danner seg en sårflate som heles meget langsomt.

Sennepsgass i øynene fører som regel til blindhet. Det er svært vanskelig å fjerne denne gassen fra øynene, da man ikke har kjemikalier som effektivt destruerer sennepsgassen uten å skade øynene. De åpne sårene etter sennepsgassforbrenning behandles som vanlige brannsår. Innånding av sennepsgass vil fremkalle ødeleggelser av lungevevet og kan føre til døden.

For fjerning av hudgasser i flytende form fra hud og klær brukes spesielle oppsugningsmidler, for eksempel Fullers jord, som er et gråaktig finfordelt pulver med stor sugeevne. For destruering av sennepsgass brukes klorkalk. Kunnskap dannet på grunnlag av obduksjon av ofre utsatt for sennepsgass har ført til legemidler som benyttes mot kreft, deriblant cyklofosfamid.

Til blodgassene hører først og fremst blåsyre (hydrogencyanid) og klorcyan. Begge disse ble brukt under første verdenskrig. De virker først og fremst inn på enzymsystemer. De forbinder seg med et enzym som er nødvendig for at cellene i kroppen skal kunne nyttiggjøre seg oksygenet i blodet. Sentralnervesystemet og særlig respirasjonssenteret er spesielt ømfintlig overfor denne påvirkning. Det er vanskelig å oppnå høye nok konsentrasjoner i felt av disse gassene. De regnes likevel som aktuelle idet de er vanskelige å beskytte seg mot. Kullet i vernemaskens filterpatron blir spesialbehandlet for å kunne holde tilbake disse gassene, da ubehandlet kull absorberer dem dårlig.

Irriterende gasser omfatter nese- og tåregassene. Disse vil ikke være dødelige i de konsentrasjoner man kan oppnå ute. De brukes til treningsformål i det militære og av politiet for pågripelse av forbrytere eller for spredning av folkemasser. Tåre- og nesegassene er faste stoffer som må spres i aerosolform. De kan, hvis de brukes i lukkede rom, bringes opp i så sterke konsentrasjoner at det kan medføre alvorlige forgiftninger eller død. Vernemaskene gir full beskyttelse også mot disse gassene.

Tåregassene fremkaller sterk tåreflod og hudirritasjon. De forårsaker ikke skader når de brukes utendørs. De viktigste er brombenzylcyanid og kloracetofenon. Se tåregass.

Nesegassene virker kraftig på øynene og på slimhinner i nese og hals. De fremkaller sterk slimdannelse i nesen, nysing, hoste, alvorlig hodepine, akutt smerte, kvalme og oppkast. Gassen CS (tåregass) gjør en person stridsudyktig i løpet av 20–60 sekunder, selv i meget lave konsentrasjoner. Virkningene varer i 5–10 minutter, ved sterkere konsentrasjoner lengre tid. Se nesegass.

Psykokjemiske stridsgasser er kjemiske forbindelser som virker på organismen ved å påvirke hjernen. Virkningen kan gi seg utslag i både fysiske og psykiske (mentale) forstyrrelser. Til disse gassene hører LSD-25 (lysergsyredietylamid). Dette er vanskelig å fremstille i tilstrekkelig store mengder til bruk som vanlig stridsgass. Det er imidlertid virksomt i svært små konsentrasjoner (en dose på 0,0005 milligram per kilo kroppsvekt fremkaller virkninger), og kan brukes for forurensing av drikkevannsbasseng. LSD virker ved at man selv etter små doser mister evnen til å utføre ordre og tenke fornuftig. Ved kraftigere doser inntrer hallusinasjoner. Gjentatte doser kan hos enkelte føre til varige mentale forstyrrelser.

En annen psykokjemisk gass er BZ (3-quinuclidinyl benzilate), et fast stoff som kan fremstilles industrielt og kan tenkes brukt i aerosolform. Felles for LSD-25 og BZ er at de bare virker ved inhalering eller ved at de tas inn via fordøyelseskanalene. BZ-forgifting medfører hjertebank, forstoppelse, sterkt nedsatt psykisk og fysisk aktivitet, hodepine, svimmelhet, manglende orienteringsevne og hallusinasjoner. Virkningen av LSD og BZ inntreffer en halv til én time etter at stoffet er kommet inn i kroppen, og varer i inntil 24 timer, avhengig av dose og fysisk og psykisk tilstand.