faste, flytende eller gassformede forbindelser som er dødelige eller virker skadelig på organismen. Stridsgassene kan være flyktige eller varige, og er i gassform normalt tyngre enn luft. Til de dødelige hører nervegassene, kvelegassene, blodgassene og hudgassene.
Nervegassene
Nervegassene er utviklet under og etter den annen verdenskrig. De er organiske fosforforbindelser og inndeles etter sin varighet i G-gasser (middels varige, f.eks. tabun, sarin, soman) og V-gasser (varige). Nervegassene, som virker inn på nervesystemet, er mye giftigere enn tidligere kjente stridsgasser, og praktisk talt luktfrie i dødelige konsentrasjoner. De binder seg for de flestes vedkommende irreversibelt til enzymet kolinesterase, som spiller en meget viktig rolle i nervesystemets funksjon ved at det bryter ned acetylcholin (Ach), som er det kjemiske mellomledd ved overføring av nerveimpulsene. Ved innvirkning av nervegass brytes ikke Ach ned igjen straks det har utført sin misjon, hvilket gir et overskudd av Ach i organismen. Dette fører til irritasjon av muskler og går over i krampetilstand og svikt i åndedrettsmuskulaturen med døden til følge. Behandling av nervegassforgiftning skjer ved intramuskulær injeksjon av atropin-sulfat, som er det eneste effektive middel.
Kvelegassene
Kvelegassene virker bare gjennom åndedrettsorganene. De viktigste er fosgen, difosgen og klorpikrin, som alle ble brukt under den første verdenskrig. Fosgen og difosgen er fremdeles aktuelle, særlig fosgen. Denne er fargeløs og lukter som nyslått høy. Innånding av fosgen fremkaller en irriterende hoste med etterfølgende svimmelhet, hodepine og brekninger; ved innånding av større mengder ødelegges lungevevet slik at kroppsvæske trenger ut i lungene, noe som fører til kvelningsdød.
Hudgassene
Hudgassene er kjent særlig fra siste del av den første verdenskrig, hvor ikke minst sennepsgass (diklordietylsulfid) spilte en meget stor rolle. Sennepsgass er i ren tilstand en vannklar, oljeaktig væske med svak lukt av sennep eller hvitløk; som stridsgass er den brunaktig. Mottakeligheten for forgiftning hos den enkelte kan variere ganske meget. Gassen trenger hurtig gjennom hud og slimhinner; og hvis man ikke får fjernet flytende sennepsgass fra huden innen fem minutter, er det svært lite å gjøre etterpå. Sennepsgass gir ingen umiddelbar smertereaksjon, og det kan derfor være vanskelig å oppdage at man har vært utsatt for denne stridsgassen. Etter ca. 1 time blir huden rød og irritert, og senere får man store, væskefylte blemmer som etter hvert vil briste; det danner seg en sårflate som heles meget langsomt. Sennepsgass i øynene fører som regel til blindhet. Det er meget vanskelig å fjerne denne gassen fra øynene, da man ikke har kjemikalier som effektivt destruerer sennepsgassen uten å skade øynene. De åpne sårene etter sennepsgassforbrenning behandles som vanlige brannsår. Innånding av sennepsgass vil fremkalle ødeleggelser av lungevevet og kan føre til døden. For fjerning av hudgasser i flytende form fra hud og klær brukes spesielle oppsugningsmidler, f.eks. Fullers jord, som er et gråaktig finfordelt pulver med stor sugeevne. For destruering av sennepsgass brukes klorkalk.
Til blodgassene
Til blodgassene hører først og fremst blåsyre (hydrogencyanid) og klorcyan. Begge disse ble brukt under den første verdenskrig. De virker primært inn på enzymsystemer. De forbinder seg med et enzym som er nødvendig for at cellene i kroppen skal kunne nyttiggjøre seg oksygenet i blodet. Sentralnervesystemet og særlig åndedrettssenteret er spesielt ømfintlig overfor denne påvirkning. Det er vanskelig å oppnå høye nok konsentrasjoner i felt av disse gassene. De regnes likevel som aktuelle idet de er vanskelige å beskytte seg mot. Kullet i vernemaskens filterpatron blir spesialbehandlet for å kunne holde tilbake disse gassene, da ubehandlet kull absorberer dem dårlig.
Irriterende gasser
Irriterende gasser omfatter nese- og tåregassene. Disse vil ikke være dødelige i de konsentrasjoner man kan oppnå ute. De brukes til treningsformål i det militære og av politiet for pågripelse av forbrytere eller for spredning av folkemasser.
Tåregassene fremkaller sterk tåreflod og hudirritasjon. De forårsaker ikke skader når de brukes utendørs. De viktigste er brombenzylcyanid og kloracetofenon.
Nesegassene virker kraftig på øynene og på slimhinner i nese og hals. De fremkaller sterk slimdannelse i nesen, nysing, hoste, alvorlig hodepine, akutt smerte, kvalme og oppkast. Gassen CS gjør en person stridsudyktig i løpet av 20–60 sekunder, selv i meget lave konsentrasjoner. Virkningene varer i 5–10 minutter, ved sterkere konsentrasjoner lengre tid.
Tåre- og nesegassene er faste stoffer som må spres i aerosolform. De kan, hvis de brukes i lukkede rom, bringes opp i så sterke konsentrasjoner at det kan medføre alvorlige forgiftninger eller død. Vernemaskene gir full beskyttelse også mot disse gasser.
De psykokjemiske stridsgasser
De psykokjemiske stridsgasser er kjemiske forbindelser som virker på organismen ved å angripe hjernen. Virkningen kan gi seg utslag i både fysiske og psykiske (mentale) forstyrrelser. Til disse gassene hører LSD-25 (lysergsyredietylamid). Dette er vanskelig å fremstille i tilstrekkelig store mengder til bruk som vanlig stridsgass. Det er imidlertid virksomt i uhyre små konsentrasjoner (en dose på 0,0005 mg per kg kroppsvekt fremkaller virkninger), og kan benyttes for forurensing av drikkevannsbasseng. LSD virker ved at man selv etter små doser mister evnen til å utføre ordre og tenke fornuftig. Ved kraftigere doser inntrer hallusinasjoner. Gjentatte doser kan hos enkelte føre til varige mentale forstyrrelser. En annen psykokjemisk gass er BZ, et fast stoff som kan fremstilles industrielt og kan tenkes brukt i aerosolform. Felles for LSD-25 og BZ er at de bare virker ved inhalering eller ved at de tas inn via fordøyelseskanalene. BZ-forgifting medfører hjertebank, forstoppelse, sterkt nedsatt psykisk og fysisk aktivitet, hodepine, svimmelhet, manglende orienteringsevne, hallusinasjoner. Virkningen av LSD og BZ inntreffer ½ til 1 time etter at stoffet er kommet inn i kroppen, og varer i inntil 24 timer, avhengig av dose og fysisk og psykisk tilstand.
Stridsgass ble ikke benyttet under den annen verdenskrig, men overalt er man forberedt på at stridsgass igjen kan bli tatt i bruk om krig skulle bryte ut. Det antas at Irak brukte stridsgass i Golfkrigen mot Iran (1980–88). Se også kjemisk krigføring.