hel eller delvis arbeidsstans som arbeidstakere iverksetter i fellesskap eller i forståelse med hverandre, for å tvinge frem en løsning av en tvist mellom en fagforening på den ene siden og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening på den andre siden, jf. arbeidstvistloven av 27. januar 2012 § 1. I Norge er bruken av streik regulert gjennom arbeids- og tjenestetvistlovgivningen og anerkjent som lovlig kampmiddel i tariffrettslige interessetvister, dvs. tvister om opprettelse eller revisjon av tariffavtaler. Det er likevel noen vilkår som må være oppfylt for at en streik skal være rettmessig, jf. arbeidskamp. I rettstvister er streik ikke tillatt.
Streik har visstnok forekommet sporadisk til alle tider når større grupper av mennesker har arbeidet i andres tjeneste. De første streiker i Norge var i bergverksdriften på 1600-tallet. I moderne tid har arbeidstakerorganisasjonene vesentlig innflytelse på bruken av streik, og arbeidernes streikerett er nøye knyttet sammen med arbeidernes organisasjonsrett.
Enkelte grupper statstjenestemenn har ikke streikerett. Dette gjelder embetsmenn og militære tjenestemenn, frem til 1994 også polititjenestemenn. Jf. tjenestetvistloven av 18. juli 1958 § 22 nr. 5.
Før lovlig streik kan iverksettes, vil det normalt være forhandlet mellom partene, og mekling etter arbeidstvistlovens kap. 3 skal ha vært forsøkt. Langvarig streik vil ofte virke så forstyrrende inn på andre deler av samfunnet, at statsmaktene finner det nødvendig å gripe inn og forby streiken. I Norge må det skje ved at en egen lov eller provisorisk anordning blir vedtatt, som fastsetter at interessetvisten skal behandles av tvungen lønnsnemnd (tvungen voldgift).
Ulovlig og tariffstridig streik
Ulovlig og/eller tariffstridig streik (i eldre tid ofte kalt "ville streiker") medfører erstatningsansvar for de streikende og kan også innebære at deres organisasjon blir erstatningsansvarlig. Organisasjonenes ansvar er betinget av at de enten selv er skyld i at streiken ble iverksatt, eller ikke har gjort nok for å forhindre den eller bringe den til opphør. Erstatningsansvaret er i praksis større for tillitsmenn og deltakere i streikekomiteer o.l. Siden 1956 er det ikke straffbart å delta i en ulovlig streik.
Politisk demonstrasjonsstreik
Fredsplikten i tariffavtaleperioden er relativ, idet det er adgang til å gå til f.eks. politisk demonstrasjonsstreik for å markere et standpunkt. Dette er i prinsippet fastslått flere ganger av Arbeidsretten, første gang i 1920. En slik streik må være en kortvarig aksjon, og det må være en viss forholdsmessighet mellom det arbeidstakerne oppnår ved streiken, og den skade arbeidsgiverne påføres. I praksis er en politisk demonstrasjonsstreik oftest begrenset til én eller noen få arbeidstimer, opptil én dag.
Se også sympatistreik.