fastsettelse av den straff som idømmes en lovovertreder for et straffbart forhold. Tidligere var det alminnelig at en lovovertredelse av en viss art uten videre medførte en bestemt straff som var nevnt i loven. Straffeloven av 1902 fastsetter imidlertid for de forskjellige arter av straffbare handlinger visse rommelige strafferammer. Dette videreføres i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28. Det er overlatt til dommeren innenfor lovens ramme å velge den straff han finner passende og riktig i det enkelte tilfelle. Dommeren kan ofte velge mellom bot og frihetsstraff, mellom betinget og ubetinget straff, og mellom en fengselsstraff på 14 dager eller f.eks. 3 år.
Ved straffutmålingen må dommeren ta hensyn til objektive forhold ved gjerningen (skadens størrelse, lovbruddets farlighet, selve situasjonen) og til subjektive omstendigheter (skyld, motiv, alder, tidligere forhold, personlighetsutstyr, oppvekst). Han må også ta hensyn til de straffesatser som rettspraksis har utformet for lignende handlinger. Ved fastsettelsen av bøter bør det tas særlig hensyn til gjerningsmannens formuesforhold og til det som han etter sine livsforhold antas å kunne betale. I domsgrunnene skal det redegjøres for hva som har vært bestemmende for straffutmålingen.