Stortare er festet til fjell med et sterkt rotlignende hefteorgan, kalt hapter. Opp fra hapteret vokser en stiv, inntil tre meter høy, knudret stilk, som kalles stipes, og som står loddrett i vannet. Stilken er sirkelrund, og med en ru overflate som gjør at andre makroalger, slik som for eksempel søl (Palmaria palmata), kan feste seg og vokse. Stilken kan bli eldre enn ti år. I tverrsnitt har stilken tydelige årringer, lik trær i skogen. Årringene gjør det mulig å aldersbestemme stortaren.
I toppen av stilken, som kan bli 15–20 år, sitter en inntil én kvadratmeter stor bladlignende del kalt lamina, som er hjerteformet og splittet opp i brede fliker. Lamina er ettårig og fornyes hver vår.
I overgangssonen mellom stilken og bladet er det en innbuktning som gir algen større fleksibilitet. I den sentrale nedre delen av bladet, nær stilken, finnes en vekstsone, et såkalt meristem. Herfra begynner et nytt blad å vokse ut hver vinter.
Som energikilde benytter algen de to karbohydratene mannitol og laminarin, som ble lagret i cellene i løpet av den foregående sommeren og høsten.
I vekstperioden vil det nye bladet skyve det gamle foran seg, helt til det faller av en gang i løpet av våren. Det nye bladet fortsetter imidlertid å vokse frem til sommeren.
Stortare kan forveksles med søsterarten fingertare (Laminaria digitata). Fingertaren skiller seg imidlertid fra storetaren ved å ha en flat og fleksibel stilk. Dessuten mangler fingertaren innbuktninger ved overgangen mellom stilk og blad. De fingerformede snittene i fingertarens blader er ofte dypere enn hos stortare.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.