Storspove (Numenius arquata) er vår største vadefugl. Den kjennetegnes også ved et svært langt og nedoverbøyd nebb.

Storspove er en fugleart i snipefamilien. Den er Europas største vadefugl. Foruten størrelsen kjennetegnes storspoven ved et svært langt og nedoverbøyd nebb. Den finnes spredt i store deler av Norge, men er hovedsakelig knyttet til kyststrøk og jordbrukslandskap. En sterk bestandsnedgang de siste tiårene gjør at storspoven nå har status som sterkt truet (EN) på den norske rødlisten for arter.

Faktaboks

Også kjent som

regnspove, spue, gåsebue, guri, langkørr (ulike dialektnavn)

Vitenskapelig navn
Numenius arquata
Beskrevet av
(Linnaeus, 1758)
Rødlistestatus i Norge
EN – Sterkt truet
Global rødlistestatus
NT – Nær truet

Beskrivelse

Under næringssøk kan storspoven stikke det lange nebbet dypt ned i substratet.
Lisens: CC BY 2.0

Med en kroppslengde på 50–60 centimeter, og en vekt på 450–1350 gram, er storspoven den klart største av våre vadefugler. Det mest karakteristiske kjennetegnet er likevel det lange nedoverbøyde nebbet som utgjør 10–15 centimeter av den totale kroppslengden. Hunnen er i gjennomsnitt noe større enn hannen, og har som regel et tydelig lengre nebb. Hos storspover som påtreffes i etablerte par kan de to kjønnene som oftest skilles på disse karakterene.

Storspoven har en gråbrun fjærdrakt som er tett besatt med mørke streker og flekker. Beina er lange, og har en blygrå farge. I flukt har storspoven rolige vingeslag, og på avstand kan den derfor minne om en måke. Under flukten blottlegges også en tydelig hvit ryggkile.

Storspove kan forveksles med småspove, men småspoven er som navnet tilsier en del mindre og har også kortere nebb. En skal imidlertid være oppmerksom på at unge storspover kan ha et betydelig kortere nebb enn voksne.

Lyd

Under flukt blottlegger storspoven en markert hvit ryggkile.

Lyden til storspoven er kraftig og lett å gjenkjenne. Fluktspillet starter med lange og klare fløytetoner. Disse akselererer etter hvert, og kulminerer i en kraftig boblende lyd.

Utbredelse

Storspoven har tilhold i åpne landskap slik som dyrket mark, lyngheier, myrer og strandenger. Den hekker over store deler av Europa med unntak av Island og Middelhavslandene. Utbredelsen strekker seg videre østover i et belte gjennom Russland, samt nordlige deler av Kasakhstan og Kina, nesten til Stillehavet. Storspoven blir delt i to underarter hvorav underartene arquata og orientalis finnes henholdsvis vest og øst for Uralfjellene.

I Norge finnes storspoven over store deler av landet, men den er mest tallrik langs kysten. Spesielt på Østlandet og i Trøndelag hekker den også i innlandet hvor den hovedsakelig er knyttet til jordbrukslandskapet.

BirdLife Norge anslo i 2015 den norske bestanden til å være mellom 2000 og 3000 par.

Næring

Utenfor hekkesesongen påtreffes storspoven som regel i fjæreområder langs kysten.

Dietten består i hovedsak av animalsk føde slik som børsteormer, insekter, krepsdyr og bløtdyr, men i sommerhalvåret kan storspoven også spise en god del bær og frø.

Forplantning

Reiret plasseres i åpent terreng. Det er en grop i bakken som fôres med tørt gress, og gjerne litt fjær. Normalt legger storspoven fire egg som ruges av begge kjønn i 26 til 30 dager. Ungene forlater reiret kort tid etter klekking og blir flygedyktige etter fem til seks uker. Begge kjønn deltar i oppfostring av ungene, men hunnen forlater ofte familien omtrent halvveis i ungeperioden.

Storspoven er monogam og territoriell, og hekkelokaliteten forsvares i hovedsak av hannen. Et etablert par holder gjerne sammen i mange år, og de vender som regel tilbake til samme hekkeplass år etter år. Den eldste kjente ringmerkede storspoven ble 32 år.

Trekk

Storspoven er en trekkfugl som ankommer Norge i perioden mars–mai. Hunnene begynner å forlate landet igjen allerede mot slutten av juni. Hannene, som holder seg sammen med ungene inntil de er flyvedyktige, forlater Norge i juli–august, mens ungene følger etter i august–september.

Norske storspover overvintrer hovedsakelig langs kystene av De britiske øyer, mens en mindre andel av bestanden har sitt vintertilhold langs vestkysten av det kontinentale Europa. Mange av ungfuglene holder seg i overvintringsområdet gjennom hele sitt andre kalenderår.

En god del storspover overvintrer også langs kysten av Norge, helt nord til Tromsø. Det antas imidlertid at de storspovene som overvintrer i Norge ikke tilhører den norske hekkebestanden. Storspover som overvintrer i Norge søker i hovedsak næring på mudderflatene som avdekkes ved fjære sjø.

Bestandsutvikling

Som for mange andre fuglearter, hvor en stor del av bestanden er knyttet til jordbrukslandskapet, har storspoven vist en markant bestandsreduksjon de siste tiårene. Tellinger som blir gjennomført i forbindelse med norske overvåkningsprogram antyder at bestanden er halvert siden årtusenskiftet. Dette gjør at storspoven nå har status som sterkt truet (EN) på den norske rødlisten for arter. En mer intensiv drift av jordbruksarealene antas å være en viktig faktor som har bidratt til den sterke bestandsreduksjonen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Faktaboks

storspove
Numenius arquata
Tidligere vitenskapelig navn

Numenius arquata arquata

Artsdatabanken-ID
3773
GBIF-ID
2481792

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg