Stokkmaur
Stokkmaurens hode er ensfarget svart, mens skogmaur har røde partier på hodet.
Stokkmaur
Lisens: CC BY SA 3.0
Stokkmaur
Stokkmaur sett rett forfra. En skrapende lyd kan høres når de gnager.
Stokkmaur
Lisens: CC BY SA 3.0
Bol fra stokkmaur
Skogstokkmaur danner samfunn i morken ved av stubber eller stokker, eller trær som er rammet av råte.
Av /NINA/Artsdatabanken.
Lisens: CC BY SA 3.0
Bol av skogstokkmaur med larver
Noen stokkmaur spiser bladlussukker. Arbeiderne kan bære larvene rundt med kjevene sine, og mater dem.
Stokkmaur Camponatus vagus
Stokkmaur (Camponotus vagus) er en av Europas største maurarter. Den ble for første gang oppdaget i Norge i 1998, på Hvaler i Øsfold.
Stokkmaur Camponatus vagus
Lisens: CC BY SA 3.0
Stokkmaur Camponatus vagus
Stokkmaur (Camponotus vagus) er en av Europas største maurarter. Den ble for første gang oppdaget i Norge i 1998, på Hvaler i Øsfold.

Stokkmaur er en slekt av årevinger i familien maur. I Norge finnes det tre arter, skogstokkmaur, jordstokkmaur og sotstokkmaur. De bygger reir i gamle stubber og trestammer. Skogstokkmaur kan også angripe hus, mens jordstokkmaur og sotstokkmaur gjerne lager kolonier i jord under bakken i tilknytning til morken ved. Stokkmaurene er våre største maurarter.

Faktaboks

Også kjent som
herculeanus (skogstokkmaur), ligniperda (jordstokkmaur), vagus (sotstokkmaur) hestemaur
Vitenskapelig navn
Camponotus
Beskrevet av
Ernst Mayr, 1861

Arten skogstokkmaur er vanlig over hele Norge, mens jordstokkmaur er varmekjær og finnes kun i Sør-Norge. Sotstokkmaur er svært sjelden i Norge og best kjent fra noen solvendte svaberg i Østfold.

Stokkmaur kan skilles fra skogmaur på at hodet er ensfarget svart, mens skogmaur har røde partier på hodet.

Kolonier

Dronningen kan bli opptil 18 mm lang. Fra en dronning etablerer et nytt bol, tar det gjerne 7–10 år før samfunnet produserer nye dronninger og hanner, såkalte flygemaur. Et samfunn kan eksistere i mange år og bestå av flere delkolonier med én til fem dronninger. Koloniene utvides om våren.

I hus

Kolonier i hus, gjerne uten dronning, dannes for å oppale larvene i varme kamre i husvegger, tak og ikke minst i myk isolasjon under gulv med varmekabler. Det ytterste laget av treet rører maurene ikke, men angrepet røper seg likevel ved at de skyver fliser ut gjennom sprekkene, ved at man finner maur i huset, eller hauger med døde maur og annet reiravfall. En skrapende lyd høres når dyrene gnager.

Angrep starter alltid i råteangrepet ved, men utvides senere til friske bjelker. De spiser imidlertid ikke veden, og næring hentes utendørs via underjordiske og overjordiske ganger, som ofte ender mot et tre der de klatrer opp for å melke bladlus for sukkersaft, eller for å fange andre insekter og deres larver.

Fjerning

For å fjerne koloniene må de først lokaliseres i huset, for eksempel ved å følge maurstier og banke i vegg eller tak og lytte etter krafsing. Kun området med maurbol skal behandles kjemisk, ikke alle vegger, gulv og tak. Ved å følge maurstier vil en også ofte kunne finne nedgangen til dronningkammeret, ofte ved foten av et tre der inngangen voktes av to kraftige arbeidere. Bruk av forgiftet åte er mulig for å bekjempe stokkmaur. En bør da sørge for å redusere tilgang på annen mat, for eksempel ved å sette klister eller kraver rundt trær der de henter mat.

God forebygging mot stokkmaur er å unngå gamle vedstabler eller plankehauger nær hus eller hytte, fjerning av råtne stubber i nærheten, samt å følge med om det er stor aktivitet av stokkmaur i nærheten, for eksempel opp og ned trestammer.

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

stokkmaur
Camponotus
Tidligere vitenskapelig navn
Camptonotus
Artsdatabanken-ID
119179
GBIF-ID
1312361

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg