stengel

Unge stengler er dekket av et beskyttende hudvev som kalles epidermis. Epidermis er ett cellelag tykt, og har åpninger kalt spalteåpninger (stomata) som sørger for utveksling av gasser mellom omgivelsene og vevet innenfor. Innenfor epidermis ligger et vev som for det meste består av grunnvev, det vil si levende, kompakte celler som endrer seg lite når de utvikles. Grunnvevet inneholder endel klorofyll, og utfører fotosyntese. Klorofyllet gjør den unge stengelen grønn. Vevet som leder vann og næringsstoffer gjennom stengelen, vedvevet og silvevet, er samlet i strenger som kalles ledningsstrenger.

Ledningsstrengene kan ligge spredt rundt i grunnvevet eller danne en ring som omkranser midten av stengelen. Når ledningsvevet danner en ring, kalles grunnvevet innenfor marg, mens grunnvevet utenfor ringen kalles primærbark. Ledningsstrengene i en slik ring kan ligge mer eller mindre tett sammen, og mellomrom mellom dem kalles primære margstråler. De fleste tofrøbladete planter har den sistnevnte formen for ledningsvev, mens ledningsvevet hos enfrøbladete planter ligger spredt i grunnvevet.

Cellene i margstrålene, margen og primærbarken består vesentlig av grunnvev (parenkym). Primærbarken inneholder som regel også en del styrkevev (sklerenkym eller kollenkym). Sklerenkymet er knyttet til ledningsstrenger, og kollenkymet står ofte frem i langsgående ribber (for eksempel hos leppeblomstfamilien). Fibre (en type sklerenkym) fra stengler kalles bastfibre, og utnyttes ofte av mennesker.

Stengelen hos karsporeplantene - bregner, sneller og kråkefotplanter - har hudvev, grunnvev og sil- og vedvev slik som frøplanter. Ledningsvevet ligger oftest som en sammenhengende ring innenfor primærbarken og rundt margen, og denne ringen av ledningsvev består ikke av selvstendige ledningsstrenger slik som hos frøplantene. Hos kråkeføtter danner ledningsvevet en solid søyle innenfor grunnvevet, slik at det ikke finnes noen marg.

Bladmoser og noen levermoser har stengel med blad, men mangler ved- og silvev. Disse bladene og stenglene regnes derfor ikke alltid som ekte stengler og blad.

Eldre stengler blir ofte harde og treaktige. Dette skjer ved at det dannes flere forvedete celler i stengelen, og slike stengler kalles forvedete stengler. Hvis forvedete stengler blir tykke og harde, kalles de stammer. Veksten som gjør at stengler går fra å være urteaktige til forvedete, kalles sekundær tykkelsesvekst, og skjer i to forskjellige typer vekstsoner.Sekundær tykkelsesvekst fører til at stengelen vokser i diameter. De fleste enfrøbladete planter mangler tykkelsesvekst.

Hos nakenfrøete planter og de fleste tofrøbladete planter oppstår det en ny vekstsone som danner vedvev innover i stengelen og silvev utover i stengelen. Denne vekstsonen kalles det vaskulære kambiet. Ledningsvevet det danner kalles sekundært ledningsvev, som motsetning til det opprinnelige ledningsvevet, som kalles primært ledningsvev. Det vaskulære kambiet oppstår fra vekstsonen som gir opphav til det primære ledningsvevet. Også celler i områdene mellom ledningsstrengene, margstrålene, kan bidra til å danne det vaskulære kambiet, slik at vekstsonen til sammen utgjør en sammenhengende ring.

Det sekundære vedvevet i trær og busker kalles ved. Det vaskulære kambiet avsetter en årring med ved hvert år i flerårige forvedete stengler. Kambiet danner også nye margstråler, sekundære margstråler, som lagrer og transporterer næring og vann mellom vedvevet og silvevet.

I tillegg dannes oftest også en annen vekstsone i forvedete stengler - korkkambiet. Denne vekstsonen danner kork mot utsiden av stengelen og et levende vev som heter felloderm innover i stengelen. Hos arter med kork fortrenger korken epidermis. Korken har åpninger kalt korkporer som spiller samme rolle som spalteåpninger spiller i epidermis. Korken, korkkambiet og felloderm kalles sammen for periderm. Hos de fleste planter som danner kork oppstår det etter hvert nye korkkambier som gir opphav til nye lag med periderm. Det som til daglig kalles bark, svarer anatomisk til alt som ligger utenfor det vaskulære kambiet, altså sekundært silvev og lag med periderm.

Hos trær slutter etter hvert det indre av vedvevet å lede vann. Disse cellene blir fylt med harpiks, garvestoffer og andre stoffer som ofte gjør dem mørke og skiller dem visuelt fra veden som ligger lenger ute i stammen. Slik ved kalles kjerneved, mens den ytre veden som fortsatt leder vann kalles yteved.