statsminister, i de nordiske land regjeringens sjef; svarer til premierminister, konseilpresident eller ministerpresident i andre land. I Norge ble embetet innført ved den grunnlovsrevisjon som i 1814 var foranlediget av unionen med Sverige. Frem til 1905 bar sjefen for den norske statsrådavdeling i Stockholm tittelen statsminister. Men regjeringens hoveddel satt i Kristiania, og da stattholderposten ble opphevet i 1873, ble det opprettet et embete for en statsminister i Kristiania som sjef for den norske regjeringen. Etter innføringen av de politiske partiene og parlamentarismen blir lederen av det sterkeste parti i Stortinget eller det parti som har størst sjanse til å komme overens med Stortingets flertall, utpekt til statsminister. Etter norsk statsskikk får statsministerkandidaten regjeringsoppdraget av Kongen. Når statsministeren trekker seg tilbake, går hele regjeringen av. I mange parlamentariske demokratier er det en tendens til å styrke statsministerens stilling i forhold til regjeringens øvrige medlemmer.
I Norge ble statsministeren i forbindelse med krigsutbruddet 1939 fritatt for å bestyre et departement for å kunne ofre seg for samordningen av regjeringens politikk, og dette har siden vært praksis. Etter krigen fikk statsministeren sitt eget kontor Statsministerens kontor.
Se tabell over statsministere under Norge – Statsministere