staffansdagen

Stefanus blir første gang nevnt i Apostlenes gjerninger. Han var en av syv diakoner som apostlene valgte ut til å fordele almisser og forkynne Guds ord. Det heter at det ble splid i Jerusalem mellom kristne med hedensk og jødisk bakgrunn. Stefanus ble fremstilt for jødenes råd, beskyldt for å ha bespottet Moses og Gud. I sin forsvarstale anklaget han blant annet synagogens menn for at de hadde drept Kristus på samme måte som forfedrene hadde drept profetene. Talen falt ikke i god jord; Stefanus ble ført ut av byen og steinet til døde. Det skal skjedd omkring 35 evt., og Stefanus ble dermed den første kristne martyr.

Kulten knyttet til Stefanus fikk en oppsving da det man antok var hans grav, ble funnet i Kafr Gamala i 415. Til slutt endte levninger av ham og steinene han angivelig ble steinet med, i Roma. Her ga helgenen Laurentius plass til Stefanus i sin egen kiste, slik at man kan valfarte til begges grav i Basilica Papale di San Lorenzo fuori le Mura i Roma.

En god del kirker ble dedisert til Stefanus i England og Frankrike. Et viktig minnesmerke er Stefansdomen i Wien. I kunsten blir han ofte avbildet med en bok og steiner.

Ifølge de gamle norske kristenrettene skulle Stefanus' dag 2. juledag feires som søndag. I det såkalte Olavskapellet i Nidarosdomen er det en inskripsjon som sier at det her ble innviet et alter til St. Stefanus og hellig Olav.

Det ser ikke ut til Stefanus har vært blant de mest populære helgener i Norge. Hans festdag er markert på bare én av tyve norske primstaver. Symbolet er vanligvis et kors.

Både i Norge og Sverige hadde man skikken med å ri «staffan». I det lå at man om morgenen 2. juledag kappred til åpne vannkilder for å vanne hestene. I Sunnfjord het det at hvis man kunne se solen på 2. juledag, skulle fjellbonden få modent korn neste år.

• helgen
• martyr
• primstav
• Stefanus

• Brynjulf Alver: Dag og merke : folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. 2. utg. Bergen 1981.
• Audun Dybdahl: Primstaven i lys av helgenkulten : opphav, form, funksjon og symbolikk. Trondheim 2011.
• Ingalill Pegelow: Helgonlegender i ord och bild. Stockholm 2006.